Gode relasjoner og god kommunikasjon

Straks er det tid for ny innleggelse, faktisk er det under et halvt døgn til jeg drar avgårde. De seks ukene før forrige innleggelse gikk alt på skinner. Disse seks ukene etter forrige innleggelse har ikke gjort det.

Da jeg kom hjem sist, begynte jeg rett i en jobb. Min første jobb bortsett fra sommerjobber da jeg var yngre. Selv om jeg synes det er i overdrive å si at «jeg jobber», for jeg er der kun noen få timer i løpet av uka, og gjør egentlig ikke så mye vettugt. Hele greia er vel egentlig mest en prøve. Det er i en skjermet bedrift hvor alt blir tatt hensyn til og tilrettelagt, så langt det lar seg gjøre. To av de som er sjefer der kjenner jeg godt fra stallmiljøet, akkurat det føles veldig trygt så det gjør at det er overkommelig for meg å være der. Likevel er det mye mer slitsomt enn jeg på forhånd hadde kunnet forestille meg (enda så god jeg er på å tenke det verste!). Jeg føler meg uendelig mer sliten av 3 timer på «jobb», hvor jeg ikke gjør så mye fysisk, enn jeg blir etter en hel dag i stallen med mye fysisk arbeid.

Dèt, sammen med en god del andre ytre omstendigheter, har gjort meg sliten. Sånn skikkelig sliten. Helt på grensen til utmattet. Ikke fysisk, men mentalt. Det som tar aller mest knekken på meg er den uendelige følelsen av å være en byrde og å være ubrukelig, a waste of space. Å få være til hjelp for andre, hjelper meg! Så jeg har vært mye i stallen, og gjør mest mulig der. Både for å kunne være til hjelp, og for å slite meg selv ut fysisk. Selv om jeg mentalt er sliten så har jeg veldig mye rastløsthet og uro i meg, og fysisk (stall)arbeid gir meg et konstruktivt utløp for det. Har jeg vært 10 timer i stallen en dag og er så sliten at jeg knapt klarer stå på beina, så er sjansen for at jeg ender opp med å skade meg selv (som er det uroen ellers ville ført til) den kvelden betydelig redusert.

Nå som ting er vanskelig, setter jeg enda større pris på stallen og stallmiljøet. Jeg har tidligere skrevet litt om at det ikke har vært den samme trygge og gode plassen for meg det siste året, sammenlignet med tidligere, men det har til alt hell gått seg til. Tidligere daglig leder er tilbake på jobb etter et års permisjon, og ting har sakte men sikkert gått tilbake til normal. Stallen er igjen blitt en plass hvor jeg kan senke skuldrene og føle meg trygg og komfortabel og hjemme. Jeg innser virkelig hvor viktig det er med (og hvor avhengig jeg er av) både gode relasjoner og god kommunikasjon. På alle området i livet mitt.

Når hodet mitt lager storm i vannglass, som det ofte gjør, så har jeg mange folk i stallen jeg kan støtte meg på. I mitt siste innlegg her skrev jeg om at det skal lite til før jeg blir stressa, men at det også skal lite til for å roe meg ned igjen. En liten prat, å få luftet noe, eller kanskje bare en enkel kommentar, kan fungere som nøkkel når jeg kjenner at jeg er i ferd med å låse meg. At de hjelper meg så mye, kanskje til og med uten å vite om det selv, styrker mitt ønske om og behov for å hjelpe dem og gjøre noe for dem på en eller annen måte.

Selv om det er utfordrende nå, så er jeg i stand til å både se og sette pris på det som er godt ♥