Øyeblikk #32 (hjertet mitt)

For tiden trapper vi for alvor opp aktiviteten etter at hun fikk en seneskade rundt april/mai i fjor. Det er onsdag formiddag, vi rir på ridebana. Daglig leder i stallen instruerer oss litt i dag, hjelper oss i gang med det helt basic. Det betyr ekstra mye at akkurat hun tar seg tid til å hjelpe, veilede. Frøya er, frustrerende nok, særdeles grei akkurat i dag. Hun bukker ikke når jeg setter meg på, og hun buser ikke avgårde. Når instruktøren roper «braaa!» og «der ja!» til oss, gjør det godt i hele meg. Frøya er den fineste i hele verden. Noen ganger kan hun oppføre seg litt usympatisk, og mange kan synes hun er en frekk hest. Ofte er tilbakemeldingene jeg får på henne negative, og det knuser hjertet mitt fullstendig. Jeg skulle ønske andre kunne se henne gjennom mine øyne. Hennes gode egenskaper veier opp for de dårlige. Hun er verdt sin vekt i gull, og vel så det.

Vi holder ikke på så lenge. Litt over en halv time. Vi har allerede travet mer enn vi har gjort på et år. Frøya har vært flink. Jeg leier henne på tur, «nedvarming» etter økta. Vi går ned til veien. På tilbaketuren stopper vi på ei mark vi bruker til sommerbeite til hestene. Våren her i nord kommer seint, så foreløbig er bakken brun og død. Jeg hadde håpet vi skulle finne noen grønne skudd Frøyamor kunne kose seg med, men det er ingen tegn til noe levende. I stede går hun og snuser på gamle hestebæsjer fra fjorårets beitesesong. Hun liker det nemlig. Mange hester liker det. Synes det er spennende. Jeg trodde det bare var hunder som sniffet på avføring, men det gjelder visst hester også.

Hun er så god. Stor, varm, myk. Barbert for noen uker siden, siden hun ikke slipper vinterpelsen. Så slipper hun puste og pese og svette bare av å gå en liten tur. Det jeg fryktet var forferdelig dårlig kondis, var heldigvis hovedsakelig alt for tykk og varm pels. Dagen før var vi på en halvannen times barbaktur. Sju og en halv kilometer. Lengste turen vi har vært på siden hun ble skadet. En slik type tur jeg lenge ikke trodde vi ville få muligheten til å gå igjen, men det går stadig vekk framover. Det er nesten for godt til å være sant, og hver dag med Frøya føles som en stor gave, jeg tar ingenting for gitt.

Frøya er rolig. Forsøker ikke dra meg avgårde, og følger etter når jeg gir tegn til at vi skal gå litt videre. Plutselig hører vi en lyd og hun blir skremt, hopper til, men stopper når hun kjenner at leietauet strammes, jeg trenger ikke holde henne igjen. Hun vet jeg er der, i andre enden. Hun roer seg fort ned, og vi går å titter der lyden kom fra. Det var ikke noe farlig likevel. Vi tusler videre.