...ren, naturlig mat!

Jeg skrev for noen uker siden litt om et veldig bra og inspirerende foredrag om mat/kosthold jeg var på. Foredragsholder var overlege Berit Nordstrand (hjemmesiden), og temaet var «Optimal livsnytelse og minimal helserisiko med ren, naturlig mat». Jeg noterte så blekket sprutet underveis, og vil gjerne dele litt av det. Bottom line var at vi trenger proteiner, fett OG karbohydrater, men av de rette typene.

Når jeg skiver "vi", er det altså Ola og Kari Nordmann.

Maten vår

Vi er veldig opptatt av merkeklær, fine biler, ny teknologi, dyre ferier, men maten vi putter i oss, selve drivstoffet til kroppen vår, til livet vårt, vil vi helst ha så billig som mulig (samtidig bruker vi faktisk 20% av matbudsjettet vårt på godteri og brus). Vi lar oss lokke av tilbud på billig mat. Dessverre er (som oftest) ikke den billige maten (eller «gratis mat», som Berit kalte det), bra mat. Kjøttdeig til 19 kroner, nudler til 10 kroner, fiskepinner til 1 krone stykket gir oss ikke den næringen kroppen vår trenger. Vi trenger heller ikke mat fulle av tilsetningsstoffer, feks brød i plast, juice, tacolefser, ferdigsupper osv, som har holdbarhet i to år. Det beste er å (i utgangspunktet) kun handle varer fra fryse-, kjøle- og ferskvaredisken. Det er fryktelig unaturlig å kjøpe en pakke «ihjelkokt» juice som kan stå varmt og er holdbar til 2013, i stedenfor en pakke kaldpressa juice i kjøledisken.

Fett

Ca 60% av hjernen består av fett, og trenger sunt fett for å holde seg frisk. For lite næring til hjernen (dvs for lite sunt fett og for mye raske karbohydrater) gir oss dårlig psykisk helse og gjør oss ukonsentrerte. Rett fett er altså fryktelig viktig, men vi får i oss for mye mettet (feil) fett gjennom feks kjøttdeig, mens vi er livredde for det sunne fettet vi faktisk trenger, feks det fra melkeprodukter. Vi drikker ekstra lett melk og spiser mager ost. Hjernecellene får ikke mye næring ut av lettost med 8 % fett! Det er også «tull» å spise plantemargarin i stede for meierismør.

Karbohydrater

Karbohydratene vi trenger, de såkalte «trege» karbohydratene, får vi fra feks grovt mel. Kun 17% av matmelet vi bruker i dag, er grovt mel. Vi spiser hvit ris, som ikke inneholder noen nyttige næringsstoffer, det er som å spise sukkerkorn. Skal man spise ris, burde det være byggris, som inneholder svært mye av det kroppen trenger, i tillegg til at den gir energi.

Grønnsaker og helse

«Før i tiden» ble man syk plutselig, fikk fort høy feber, og ble like fort frisk igjen. I dag er vi gjerne syke lenge, og føler oss slapp og i dårlig form i lang tid etterpå, noe som tyder på et generelt dårligere immunforsvar. Berit snakket også om kroppens forsvar mot kreftceller, og sammenlignet det med en Pacman. Pacman tikker rundt og spiser kreftcellene i kroppen, og får energien sin fra grønnsakene vi spiser. Vi har også en Pacman i hodet, som spiser våre døde hjerneceller og gjør plass til nye. Også den i hodet trenger grønnsaker for å få energi. Men disse Pacmennene får ikke den energien de trenger. Det er nemlig kun 5% av ungene og 17% av voksne som får i seg nok frukt og grønt. Grønnsakene vi kjøper i butikken, har forøvrig mye mindre næring/vitaminer/mineraler enn de hadde «før i tiden», fordi jorda de gror i er så brukt og manipulert. Det kan være snakk om opptil 80% reduksjon. Dette gjelder da kun butikkgrønnsaker, og ikke økologiske grønnsaker, som er mye bedre, men som vi ikke er så flinke til å kjøpe fordi de gjerne koster mer.

Lettprodukter

Vi lar oss friste av illusjonen om at lettprodukter er så sunt, og kjøper produkter med syntetisk søtstoff, som feks sukkerfrie pastiller og lettbrus. Syntetisk søtstoff er mellom 30 og 600 ganger søtere enn sukker, og kroppen klarer ikke skille på syntetisk og ekte søtstoff. Dermed går sukkertoleransen vår går til himmels og sukkersuget blir enormt. Man må ha mer og mer syntetisk søtstoff for å tilfredsstille det nye søtsuget. Dette gjelder også «naturlige» sukkererstatninger som feks sukrin.

Ferdigmat

Det trenger ikke ta ekstra tid å lage mat fra bunnen av, det er en vanesak. «Tidsklemma» er et begrep fra ferdigmat-kjedene, som skal få oss til å tro at ferdigmat skal gjøre livene våre så mye bedre og lettere. Ferdigmat inneholder syntetiske fettstoffer og palmeolje (som ikke inneholder omega3, noe av det viktigste fettet vi trenger), raffinert stivelse/sukker, lite antioksidanter, høyt saltinnhold og syntetiske vitaminer. Dette fører til feilernæring, som kan vise seg som feks svekket immunforsvar, dårlig hukommelse, konsentrasjonsproblemer, depresjon, energiløshet, uro, søvnforstyrrelse, eksem, asma, ol). Vi skal kun ta 1.5 gram salt om dagen, men får i oss 10 gram. Problemet er ikke det saltet vi strør på maten under matlaging eller når vi spiser, for 75% av saltet vi spiser får vi faktisk fra ferdigmat. Spiser man feks en fjerdedel av en frossenpizza får vi i oss ca 15 gram salt, dvs salt nok 10 dager.

Andre "fun-facts"

-Mye mat inneholder «matsminke», som gjør noe med smak, lukt, utseende, det vil si det tilsettes ting kun for å gjøre det mer tiltalende. At det smaker tomat/brokoli/vanilje osv betyr ikke at det faktisk inneholder det, men at det er syntetiske tilsetninger.

-Oste-topping vi kjøper i butikken, inneholder ofte nesten ikke ost. Du har kanskje sett at det heter «Revet» eller «Pizza-topping»? Det er fordi det ikke er ost, og de har heller ikke lov å kalle det ost.

-I følge WHO lider en av fire av psykiske lidelser. I Norge er tallet en av tre (typiske mangler i kostholdet til psykisk syke; omega-3 (finnes ikke i ferdigmat), tryptofan, tyrasin, magnesium, b-vitamin/folinsyre.)

Kors på halsen

"I denne dokumentaren forteller to søstre om hvordan det er å ha en lillesøster som skader seg. Ida er i begynnelsen av 20-årene og er betegnet som en av landets verste selvskadere. Hun må kutte seg for å holde angsten i sjakk og for å kjenne at hun lever. Den selvpåførte smerten lindrer Idas indre kaos for en stakket stund. Så lenge endorfinene flyter i blodet hennes. Ida begynte da hun var ti år gammel. Nå haster det for henne å bli frisk."

Det er så viktig å snakke om dette temaet. Men er det virkelig nødvendig å fortelle om det verste av det verste? Jeg tenker at de mange selvskadere som leser, vil få «mindreverdighetskomplekser». For det er en farlig standart å sette. At det ikke er ille før blodspruten står i taket. Før man må sy over hundre sting (på en gang). Før man skjærer ned til beinet. Før det er så alvorlig at man ikke er sikker på om man overlever. Før man blir betegnet som "en av landets verste selvskadere". Og det haster ikke å bli frisk før man har holdt på over halve livet sitt. Sånn helt satt på spissen... Det blir som med spisefortyrrelser; får en anorektiker høre om en annen anorektiker som har gått ned så og så mye, eller har en så og så lav bmi, så vekkes konkurranse-instinktet. Dessverre.

Boka starter med et forord av Svein Øverland, og jeg husker ikke ordrett hva han skrev, men han påpekte at selvskading ikke handler om hvor dypt eller mye man kutter/skader seg, og det er veldig viktig å få med seg!  

Det er tydelig at boka er skrevet av en sterk familie. Omsorg og kjærlighet lyser gjennom i hvert kapittel, hver side, hvert avsnitt, hver setning, hvert ord. Rørende, vakkert, nydelig. Og triggende. Det er min mening, og jeg har snakket med andre som er enige med meg, og andre igjen som er uenige. Kom over dette herlige og rørende innlegget, om ei som føler hun har fått god hjelp av boka og av Ida sjøl. 

Jeg har søkt opp bloggere som har skrevet om boka. Ida Storm selv har tydeligvis gjort det samme, for hun har kommentert hos disse bloggerne, og forsvart/forklart seg i forhold til dette med at det "reklameres" med at hun er (eller var) en av landets verste selvskadere, noe hun naturlig nok ikke har bedt om å bli kalt. Hun sier seg enig i at det er uheldig å "rangere" selvskadingen, da det ikke er selve skaden/såret det egentlig handler om, men smerten man har inni seg. Den smerten kan være like stor i et risp, som i et sår som krever hundre sting.

Selv om jeg ikke helt har sansen for boka, så har jeg absolut "sansen" for Ida og den herlige familien hennes. Man blir jo mer eller mindre kjent med dem gjennom boka, og jeg er oppriktig glad for at Ida i dag har det bedre og er på rett vei!  

Å kle seg i døde dyr

NOAH etterlyste bloggere på facebooksiden sin. Jeg sendte mail med bloggadressen min og fikk en forespørsel om å blogge om fakkeltog mot pels 2011.  Dette kan være et avgjørende år i pelskampanjen, og det trenges mest mulig fokus på pelsindustrien og fakkeltoget mot pels i november. Selvsagt vil jeg hjelpe til å spre dette!

Jeg synes det er vanskelig å skrive om pels. Det er så mange grusomme overgrep mot dyrene, det er jeg så veldig klar over, og å sitte å bla opp fakta og bilder som bekrefter det, gjør fysisk vondt. Egentlig tenker jeg at det skulle ikke være nødvendig. Folk skulle ikke bruke pels i dag, når vi vet det vi vet om pelsindustrien. Men sånn er det (utrolig nok) ikke.

Noahs reklamefilm mot pels.

Visste du at det i Norge finnes omtrent 300 pelsfarmer som driver med oppdrett av mink og/eller rev, hvor det drepes rundt 800.000 dyr hvert år? At minken vanligvis gasses i hjel og revene vanligvis drepes med strømelektroder i munn og endetarm? Eller at pelsfarmene mottar 50 millioner kroner i statlig støtte, hvert år? Eller at KUN er 7 av 10 er motstander av pelsdyroppdrett? (kilde)

Og dette er snakk om Norge. Pelsoppdrett i utlandet er et «eventyr» for seg selv. Vi har hørt om og sett artikler om dyr, som feks katt, hund, vaskebjørn, osv, som flås levende i Kina og pelsen havner i Norge.

Ok. Kanskje pelsoppdrettsdyr har "bedre" forhold i Norge enn i andre land, men det er fortsatt ikke greit å avle frem og drepe dyr, selv om det var mote i urtiden. Det er direkte unødvendig. Er du enig? Bli med i fakkeltog den 12 november, i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Sarpsborg og Tromsø. Mer info finner du HER.

Eventyret om Angsten

"Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet imot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut, kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene.

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over, bestemte den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret, for i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket ba kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å slåss mot uhyret, selv om det kunne koste ham livet.

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Jo nærmere han kom uhyret, jo verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om! For det han så, kunne ikke beskrives med ord.

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover, ble uhyret mindre. Til slutt spurte han uhyret: - Hvem er du?

- Jeg er angsten, sa uhyret."

Forfatter vet jeg ikke, men dette eventyret er fra "Mestringsbok ved angst", som kan kjøpes på psykopp.no

Nasjonalisme

Jeg er ikke så god i politikk (og krig og fred og sånn). Jeg mener, jeg har mine egne, sterke meninger, men er det noen som vil diskutere med meg, er jeg redd jeg redd for å ikke finne ordene jeg trenger til å forsvare meg/saken min, eller at jeg ikke har nok fakta til å delta i en god diskusjon. I bunn og grunn er jeg redd for å drite meg ut. Samtidig som jeg jo elsker å diskutere!

Mange forbinder «nasjonalisme» med nazister, «Norge for nordmenn», osv, og det har vært enda mer fokus på det etter 22.07. En del reagerte på at mange hadde det norske flagg som profilbilde på facebook. Flere skrev «det er jo akkurat det HAN vil!». Jeg var en av de som stolt hadde flagget som profilbilde, for meg som et symbol på at Norge står samlet. Selv folk Sverige, Danmark, England, ja folk fra hele verden, hadde et norsk flagg som profilbilde en tid, som et symbol på støtte og kjærlighet. Og da blir det vel feil å si at det er et symbol på «Norge for nordmenn».

Kanskje tørr jeg ikke kalle med nasjonalist, fordi det er et såpass belastet ord. Jeg elsker Norge, og mener det er et fantastisk land med fantastiske folk og et fantastisk språk. Det betyr ikke at jeg synes Norge er mer verdt eller er viktigere enn andre land.

I Dagbladets lørdagsmagasin 10 september skrev Thomas Hylland Eriksen et innlegg om nettopp dette, hvor det blant annet stod:

«Farlig blir nasjonalismen først når skepsisen til de andre blir sterkere enn kjærligheten til ens egne. (...) Den farlige varianten av nasjonalisme skyldes ikke at folk elsker sitt fedreland, sine romantiske 1800-tallspoeter, sin folkemusikk, sine religiøse tradisjoner og sin tradisjonelle mat. Farlig blir det først når man gjør alt dette og samtidig nekter å akseptere at andre mennesker kan ha nøyaktig de samme følelsene ovenfor helt andre tradisjoner eller kulturuttrykk, og at de er like mye verdt som en selv.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Alt er ikke svart eller hvitt, heldigvis.

Bakemester Harepus – grove urtescones

I mangel på hjernekapasitet, skal jeg i dag poste en... *trommevirvel*....OPPSKRIFT! Føler meg litt som ei blogg-hore men ok, ikke noe galt i det altså, kjør på. Gir også et lite innblikk i mitt hjernedøde hode (føler strengt tatt at den setningen snakker for seg selv).

Oppskrift på GROVE URTESCONES!

-7 dl grovt mel (feks sammalt spelt)

-4 ss hakkete urter (feks oregano, dill, rosmarin, estragon)

-3 ts bakepulver

-1 ts salt

-2 ts fruktose

-50 gram smeltet smør

-2.5 dl melk (evn annet flytende, som feks kesam, yoghurt, smøreost, ol, jeg pleier blande i hytt og pine det jeg har for hånd/i kjøleskapet)

Bland sammen det tørre først, ha så i det våte. Elt lett sammen. Lag små flate "kaker" (eller no') i passende størrelse. Stek til de er gyldne og gjennomstekte.

225 grader i ca 15 min.

Jeg husker ALDRI å sette på ovnen før jeg begynner, men nå sist gang så husket jeg det. Sånn bortsett fra at ovnen var helt kald da jeg var ferdig og skulle sette brettet inn i ovnen. Det jeg hadde gjort var nemlig å skru på LYSET i ovnen, ikke varmen. Sukk..

Så satte jeg de endelig inn da. Og la meg på sofaen. Og glemte de naturlig nok helt bort, ikke hadde jeg satt på klokka heller. De var heldigvis ikke svidd, men de hadde hevet seg skikkelig, så de lignet på en misfosterblanding av scones og rundstykke. Jeg stakk i den tykkeste med en gaffel, litt fordi jeg var sur fordi de hadde hevet seg sånn, og litt for å sjekke om de var gjennomstekt. Noe de ikke var. Siden jeg var hjemme hos foreldrene mine og baka, så gav jeg liksågodt opp og tvang pappa til å ta ansvaret for de videre. De ble litt brent. Og klarer pappa, som er KOKK, å brenne de, ja da kan det skje hvem som helst!