Mørketid

SOMMER/HØST 2019

Alt går vel egentlig bra; jeg er inne i en ganske stabil periode, Frøya har det fint og jeg koser meg med henne, det har skjedd flere, store positive ting i livet mitt – samtidig kjennes det ut som bakken under beina mine er i ferd med å smuldres opp. Det er mye usikkerhet hva som skjer videre i/med stallen. For meg er stallen, hestene, menneskene, det er alt, absolutt alt. Det er fundamentet jeg har bygget det livet jeg har nå på. Uten det har jeg ingenting. Uten det er jeg ingenting.

Uten at jeg egentlig vet hvorfor, blir jeg så fryktelig lei meg. Ofte av bagateller. Gråter så tårene spruter, spesielt når jeg kanskje er litt sliten fra før av (da blir jo ting mye verre).

Med hele meg klamrer jeg meg fast i det som er fint her og nå, hver eneste gode øyeblikk lagres og gjemmes i hjertet.

HØST/VINTER 2019

Etter fjorårets krise som endte i akuttinnleggelse på en åpen avdeling i romjula og videre til en lukka akuttavdeling på nyåret (=horribel opplevelse), ser jeg i ettertid mye som sannsynligvis bidro til at det ble så ille. Jeg var ikke flink til å si fra om ting, jeg var ikke flink til å hvile (jeg hadde mange 10-12 timersdager ila en uke), jeg var ikke flink til å spise og drikke, jeg var ikke flink til å sørge for at jeg fikk nok søvn. Hver enkelt av disse tingene i seg selv kan jo gjøre at ting føles vanskeligere. Til sammen ble summen så alt for stor.

Alle disse tingene har jeg siden den gang vært kjempe-obs på. Spesielt når høsten kom. Jeg har aldri før vært så flink på å spise nok og hvile nok. Jeg sørget for å ha fysisk overskudd, og jeg hadde mange støttespillere jeg kunne snakke med om det som plaget med psykisk.

Så hvorfor holder ikke det? Hvorfor kommer igjen dette mørket snikende? Hvorfor forsvinner alle fargene? Hvorfor dabber alle de gode følelsene av? Det går fort nedover men ingenting av alt det «rette» jeg gjør, klarer bremse det. Hvorfor skjer dette?? Hva gjør jeg feil?? Hva skal jeg gjøre for å stoppe det før det går for lang??

Jeg føler på et mellomrommet mellom meg og de andre, og det bare øker og øker. Jeg føler meg så anderledes og utenfor. Jeg trenger så desperat andre mennesker, trenger mine venner, men klarer ikke be om hjelp, klarer ikke si høyt hva det er som nå skjer. Jeg vil skjerme dem fra meg. Jeg er i ferd med å bli hul innvendig, alt som er der er et sort skall. Den smygende lille stemmen sier jeg er en byrde for alle rundt meg. Jeg er bare i veien. Jeg er for vanskelig. Jeg gjør det vanskelig for alle jeg har rundt meg. Jeg gjør livene verre til alle jeg har rundt meg. Jeg passer ikke inn noen plass. Og ingenting av dette kommer til å forandre seg. Alt som før var trygt og fast, føles nå usikkert og løst. Jeg klarer ikke prøve mer, jeg er tom for kampvilje.

Jeg var så glad da jeg kom meg gjennom det i fjor, for jeg var så sikker på at jeg var ferdig med dette, jeg hadde klart det. Jeg klarer det ikke en gang til.

JANUAR 2020

Det har gått fra akutt dårlig til stabilt dårlig. Eller ikke egentlig stabilt. Det går sakte men sikker nedover. Bare ikke like dramatisk som før jul. Jeg føler jeg svever i limbo. Alt er i det uvisse. Alt er tung og et enormt tiltak. Selv den minste ting rever mye energi. Næringsinntak og søvn har gått fra utfordrende til nesten umulig.

Som en knyttneve i magen mistet vi brått og brutalt vår kjæreste hund noen få dager før jul. Sjokket, savnet og sorgen tar all plass.

I papirene mine ser jeg at forferdelige utrykket «kronisk suicidal» brukes oftere og oftere, av forskjellige instanser. Jeg kjenner meg overhode ikke igjen i det. Kanskje betyr det at de har gitt meg opp. Håpet kveles ytterligere.

Jeg kjenner at jeg ikke klarer ta vare på meg selv, burde vært innlagt, at jeg trenger bli tatt vare på. Rådløs går jeg tilbake til gamle (men langt fra glemte) strategier. Sult og vektnedgang sender meg inn i en behagelig nummenhet. Alt blir dempet, inkludert de vonde følelsene. Det er deilig. For første gang på veldig lenge får jeg en pause fra alt kaoset og bråket i hodet. Jeg vet det er en svært midlertidig løsning. Men jeg nyter det, inntil videre.

(Dette ble skrevet i 2020. Det som skriver videre, skriver nå, i august 2022)

Verden raste, jeg raste, vekta raste. Long story short (vel... relativt), ble jeg med særdeles ambivalente følelser innlagt på døgnavdelingen for spiseforstyrrelser i Bodø. Der var jeg også en kort periode i 2012, og så slettes ikke lyst på å dra tilbake. Jeg innså samtidig at jeg ikke hadde så mange andre alternativer, for jeg var helt fastlåst, og ble bare dårligere og dårligere i et skremmende tempo. Det viste seg at det ikke var noen grunn til bekymring, tvert i mot. Personalet var sprekkfull av omsorg, forståelse, de var imøtekommende og dyktige i det de jobbet med. For første gang ble min asberger tatt hensyn til, og det var som en ny verden åpnet seg. Jeg ble både sett og hørt. I nesten tre måneder var jeg der, innleggelsen ble litt kortere enn planlagt takket være pandemien, men jeg fikk en ekstra måned der senere på høsten. Det var selvsagt ingen dans på roser å være innlagt, det er tøft, og vanskelige situasjoner vil oppstå, men nå i ettertid fokuserer jeg på det som var bra, og det som funket. Og jeg er evig takknemlig for de fine menneskene som jobbet der da jeg var der.

Adjø 20-åra, hallo 30-årene!

Herregud, så mye bedre det var å bli 30 enn jeg hadde sett for meg! Jeg har aldri trodd at jeg skulle bli så «gammel», men so far so good. Kanskje fortsetter jeg å være her enda lengre, i så fall må jeg gjøre en del forandringer. Og det er jeg godt i gang med.

I vinter nådde jeg rock bottom, og har bygget meg opp derfra. Jeg føler på en måte at jeg fikk blanke ark, jeg fikk en slags ny start. Mye av det gamle er fortsatt med meg, men jeg får til å se på det på en litt annen måte enn tidligere. Jeg ser tydeligere mønstrene i livet mitt, i følelsene mine, hva jeg reagerer på, og når og hvorfor. Det er noen ting jeg må jobbe med å forandre, og noen ting jeg må jobbe med å godta. Det vanskelige er å vite hva som skal i hvilke av de to kategoriene.

Dette konseptet med å være voksen er ikke det jeg tidligere har trodd det var. Jeg har følt mye på skuffelse over at jeg forsatt har hatt de følelsene jeg har hatt, fordi jeg trodde de skulle «gå over» når jeg ble voksen. All usikkerheten, all angsten, denne voldsomme sensitiviteten, som har fulgt meg i så mange år. Jeg trodde det skulle bli bedre når jeg ble voksen, at noe skulle forandre seg da. At jeg skulle «vokse det av meg». Men årene gikk og følelsene fulgte med hele veien og jeg ga egentlig opp håpet om at noe skulle forandre seg. Heldigvis har jeg begynt å innse at det ikke er sånn at når man er, tja, la oss si 25, så er man voksen, og da er det sånn man er resten av livet. Man utvikler seg hele tiden. Å runde 30 føles magisk og plutselig løsner ting som tidligere har sittet helt fast.

Oppfølging fra spesialisthelsetjenesten fortsetter som før, heldigvis. Time hos psykolog ca en gang i måneden og planlagte innleggelser på døgnavdelinger hver tredje måned. De ser at gode ting er på gang, og i stede for å da fjerne støtten så skjønner de hvor viktig kontinuitet og forutsigbarhet er. Det kan være lett å tenke at når det «går bedre» så skal hjelpen trappes ned, men noen ganger er det slik at de trygge rammene er svært viktig i en fase som kan være ganske sårbar. I en periode var det mye snakk om og fokus på å trappe ned på oppfølgingen, men vi har gått bort fra det nå. Det var en stor lettelse. Dette er et langtidsprosjekt, og jeg er heldig og takknemlig som har et godt team rundt meg, som følger meg på veien og forstår hva jeg har behov for.

Jeg går også til en manuellterapaut, som jeg i utgangspunktet begynte gå til på grunn av ryggsmerter. I fjor høst begynte jeg så smått å snakke med henne om ting og tang, og nå har jeg mer samtaler med henne enn fysioterapi. Hun har ikke noe kompetanse innen psykiatri, men hun er innmari god å snakke med. Hun har blitt et fast holdepunkt i livet mitt, som representerer trygghet og tillit, og hun kommer med mye god input. I perioder går jeg til henne så ofte som en gang i uken, og jeg tenker at det nok er hos henne jeg får mest «oppdrift». Hun er rett og slett helt fantastisk.

På instagram har jeg begynt å følge en del kontoer som poster sitater om livet og følelser og handlingsmønster og alternative tankesett. Nå som jeg har åpnet meg opp for det, så er det bare så utrolig mange flotte og treffende sitater som kommer til meg, og som jeg skriver ned og tar med meg videre. Det er så mye som stemmer så utrolig bra, og det er så godt å få sette ord på ting, se sammenhenger jeg kanskje ikke har tenkt over før, og få input! Konkretisere det og aktivt tenke på (og velge!), for eksempel:

-Hva man fokuserer på – det gode eller det vonde

-Hva man velger å bruke energi på

-Hvordan man velger å møte andre mennesker

-Hvordan man ivaretar seg selv

Denne våren har det vært mye prøving og feiling, for å finne ut dette med hva det er med meg som må forandres og hva som må aksepteres. Jeg har i lang tid brukt mye tid og energi på å tilpasse meg, men det har sin pris og jeg innser at det kan ikke fortsette slik. En av de viktigste tingene jeg må jobbe med er å tørre å være den jeg er, og stole på at det er godt nok. Ja, jeg er «for» følsom. Veldig ofte så blir jeg ikke bare lei meg, jeg blir rett og slett knust, av ting man normalt sett kanskje ikke engang blir lei seg for. Men det er sånn jeg er. Jeg er den jeg er og føler slik jeg føler. Også de gode følelsene er sterke, og det kan være ganske så fint. Å kjenner på dyp glede, kjærlighet og takknemlighet er en veldig god ting.

Jeg er fryktelig redd for å si eller gjøre noe «feil», være til bry for andre. Ønsket om å bli likt av «alle» er stort, og føles noen ganger ekstremt viktig, men jeg vet innerst inne at det ikke går an. De som står meg nær vil akseptere meg for den jeg er. De som ikke liker meg har ingen plass i livet mitt uansett. Vi har alle gode og mindre gode egenskaper, og jeg tenker at de som ønsker å ha meg i livet sitt vil fokusere på det de liker ved meg, og ikke det de ikke liker.

Selv om det er rekord-mye som er bra nå, så er livet fortsatt ganske vanskelig innimellom. Det svinger, slik det forsåvidt har gjort hele veien. Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det beste ut av det, og har mange gode redskaper til nettopp det. En ting jeg vet vil gjøre det litt enklere for meg, er å klare å stole mer på asperger-diagnosen. Det å tørre å tenke at når ting er vanskelig uten at jeg skjønner hvorfor, eller noe overhode ikke gir mening for meg uansett hvor mye jeg snur og vender på det, så kan jeg henge det på «asperger-kroken». Å ha en plass å plassere det, gjør det så mye mer overkommelig for meg.

Når så mye bra har skjedd på så kort tid, er jeg spent på hva som skjer videre!

Ett (eller to) nivå opp

I fjor sommer fikk jeg prøve meg litt som ridelærer noen timer i løpet av rideleirene. Det hadde jeg egentlig aldri gjort før men når jeg fikk sjansen så ga jeg det et forsøk. Og det var faktisk gøy. Sånn skikkelig-gøy. Sånn DetteVilJegGjøreMerAv-gøy. Og det fikk jeg. Når høsten kom og rideskolen startet opp igjen så fikk jeg faktisk bli ridelærer, faste timer hver uke. Tre timer tirsdager og to timer torsdager.

Til å begynne med så følte jeg meg helt på jordet og fullstendig ukvalifisert. Men underveis, og spesielt i starten, fikk jeg mye back-up og tips fra daglig leder, Marie. Det at hun ga meg tilbudet om å være ridelærer anser jeg som en enorm tillitserklæring. Selv om jeg selv følte at jeg ikke kunne noe, så stolte jeg på at hun så noe i meg som jeg selv ikke så. Det gjorde at jeg turte å ta sats. Heldigvis innså jeg raskt at det ikke var så hokus pokus som jeg hadde sett for meg. Det handler veldig om hva man gjør det til. Jeg er ikke noe stortalent innen ridning, men jeg kan det mest basice, og det er akkurat det barna skal lære. Selv om jeg kanskje ikke har like mye erfaring som de andre, så har jeg ting jeg er god på, og vi har alle forskjellige ting å lære bort. Og Marie påpekte noe viktig; når det kommer til barn så handler det ikke om å lære mest mulig og bli best mulig til å ri; det handler veldig mye om å føle seg trygg og ha det gøy!

Jeg er ikke så teknisk, jeg fokuserer mest på det jeg synes er viktigst, nemlig at man er snill og rettferdig med hesten. At man er tydelig. Jeg har også en del fokus på det mentale, og på den kontakten man har med den hesten man rir. At hesten merker vår energi, at den har egne tanker og følelser, at det er et levende dyr og ikke bare noe man setter seg opp på og styrer til høyre eller venstre. Jeg er nok i overkant nervøs, og har mye fokus på sikkerhet. Dette første året var det ingen elever som falt av en hest på mine timer, og det er jeg veldig fornøyd med. Det er nok riktignok litt tilfeldig også, det er selvsagt ikke slik at man kan unngå fall dersom man bare er nøye nok med sikkerheten; hester er tross alt egne individer som kan skvette eller snuble eller falle.

Fra langtur på et av årets rideleirer  ♥

Jeg kjenner at jeg har kommet langt, fra den første timen hvor jeg knapt klarte heve stemmen og var kjempeusikker på meg selv, til nå hvor jeg uanstrengt står og brøler så alle kan høre det, og føler meg trygg(ere) på hva jeg gjør. Samtidig kjenner jeg på at jeg har enda mye å lære, og at jeg lærer mye underveis. Jeg har vokst enorm på det ansvaret. Og jeg er jo en som like å planlegge og ha kontroll og oversikt. Timene har jeg planlagt lang vei i forkant, og har laget et eget, grundig opplegg for hver teoritime jeg har hatt. Jeg tror jeg har brukt mer tid på å planlegge teori-timene, enn jeg har brukt på selve timene. Jeg har jo være mye i stallen disse årene jeg har vært der, men jeg har aldri vært «sjefen», aldri vært alene om ansvaret på den måten jeg nå har vært.

Det har vært både oppturer og nedturer. Jeg har blitt bedre på å kjenne mine grenser, og det å sette grenser. Etter jul måtte jeg innse at det ble litt for mange timer, og heldigvis var det ei som var villig til å ta over to av mine fem ukentlige timer. Det føltes som et nederlag der og da, men jeg er glad det ble sånn, og jeg føler jeg har mer å gi på de timene jeg har igjen. Da jeg startet som ridelærer husker jeg spesielt godt at Marie sa at det var viktig at jeg dro hjem og fikk noen timer hvile før rideskolen startet på ettermiddagene, fordi det var ganske krevende å ha ridetimer selv om man liksom bare står der. Det stemte på en prikk, og jeg er glad jeg var litt forberedt på det.

Jeg tenker at alle barn trenger å ha trygge voksne rundt seg, og jeg forsøker å være en trygg voksen for de elevene jeg har, de timene i løpet av den uka. Det er en oppgave jeg tar på meg med det største alvoret. Dette er noe jeg bruker mye tid og energi på, jeg gjør det helhjertet. Jeg forsøker å bli kjent med og engasjere meg i hver enkelt elev. Jeg tenker at hvert barn er forskjellig, og har forskjellige «nøkler», dvs hva som fungerer for de og hva de responderer på. Noens nøkler er enkle å finne, andre må man jobbe litt for. Jeg har hatt elevene mine ett år nå, og jeg ser at noe har skjedd dette året. Det er jammen meg gøy! Deres glede og mestring blir min glede og mestring, og det er bare helt nydelig å få være med på!

Øyeblikk #34 (skulle ønske det var deg)

Fra sommeren 2017;

Jeg trenger en person å holde fast i, et anker, en fyrlykt. Det spiller ingen rolle om det er en lege eller psykolog eller sykepleier, tittelen har ingenting å si, det viktigste er at «kjemien» stemmer. Det må være noen jeg kommer overens med, stoler på, noen jeg ønsker OG faktisk får til å snakke med. Jeg snakker med psykologen på avdelingen om det. Psykologen som er så innmari fin og som jeg er blitt så innmari glad i.

«Jeg skulle ønske den personen var deg», sier jeg til henne.

«Det skulle jeg også» svarer hun.

Jeg klarte ikke si hade, så vi ble enig om å heller si «på gjensyn». Vet ikke når eller hvor, men jeg håper våre veier vil krysses igjen, i en helt annen setting. Jeg håper jeg får sjansen til å gi henne en klem og si takk for alt hun gjorde for meg på den korte tiden.

Den manglende (usynlige) puslespillbrikken

Å få aspergers-diagnosen, for seks år siden, var som et lyn fra blå himmel. Men jo mer jeg lærte om det, jo mer falt brikkene på plass. Jeg har alltid følt meg utenfor, «feil», noe har bare vært galt uansett hvor hardt jeg har prøvd. Med diagnosen fikk jeg en forklaring. Jeg tenker at det var den forvirringen og frustrasjonen jeg hadde levd med i så mange år, som gjorde at jeg sakte var i ferd med å ta livet at meg, gjennom sulting og selvskading. Det tok tid å komme på rett kjøl, rent fysisk, men jeg er sikker på at det er takket være at jeg har fått innsikt og en forståelse for hvordan jeg fungerer, og hvorfor det er sånn. Det er gull verdt. På mange måter er jeg sikker på at alle svarene diagnosen ga meg, har reddet livet mitt.

Fra blogginnlegg fra 2013, «Den stygge andungen har aspergers»:

«Jeg er den stygge andungen. Jeg forsøker å tenke, føle og oppfører seg som en and, men jeg får ikke til, jeg passer ikke inn, jeg er ikke en del av flokken. Det er noe som ikke stemmer. Jeg klarer bare ikke skjønne hva det er jeg gjør feil og jeg føler meg utenfor, mislykka, håpløs. Nå har jeg endelig fått vite at jeg ikke er noe and. At jeg heller aldri vil kunne bli noen and, men jeg skal få hjelp til å lære meg å leve likevel. ”Tilpasse og stabilisere”, i stede for ”fikse og reparere”. Jeg kan puste ut. Endelig.» 

Derfor gjør det direkte vondt når folk insinuerer (eller sier rett ut) at jeg ikke har aspergers. At jeg kan da ikke ha asperger. Fordi de med den diagnosen er jo sånne som tar ALT bokstavelig, ikke eier empati, ikke skjønner ironi eller sosiale koder og ikke klarer holde øyekontakt. Og det er jo ikke meg, det. Så da kan jeg jo umulig ha aspergers.

https://www.facebook.com/doodlebeth/posts/1507698109529472

Dette med sosiale koder er bare en brøkdel av hva en asperger-diagnose innebærer. En viktig ting å vite er at hos jenter med aspergers er symptomene ofte annerledes enn hos gutter, og det er gjerne «gutte-aspergers» folk flest forbinder med diagosen. I en artikkel sto det skrevet; «jenter med en tilstand innenfor autismespekteret fremstår atferdsmessig som mindre ”autistiske” enn gutter». Grunnen til at de fleste som diagnostiseres er gutter, er kanskje ikke fordi det er flest gutter som har det, men fordi jenter er flinkere til å tilpasse seg, og forblir derfor udiagnostisert. For jenter er det typisk at plagene ofte blir skjult bak symptomer som angst, depresjon, selvskading og anoreksi. Noen jenter eller voksne kvinner med aspergers syndrom, særlig de som har en betydelig intellektuell kapasitet, kan være vanskelig å diagnostisere, fordi de ofte greier å kamuflere vanskene sine. Dessuten er det innenfor psykisk helsevern for voksne forholdsvis lite kunnskap om voksne med autismespekterforstyrrelser. Jentene kan fremstå som tilsynelatende «normale», samtidig som de ofte lider i stillhet. Den kognitive svikten, kan være like alvorlig hos jenter som hos gutter.»

Det er også viktig å huske at asperger er i den høytfungerende enden av et ganske bredt autismespekter. I et tidligere blogginnlegg, «Ikke akkurat Sheldon Cooper», skrev jeg;

«autismespektret er dessuten vidt, fra barnet som kun snakker om dinosaurer, kun vil ha på seg superman-pyjamasen, kun vil spise loff med hvitost hvert måltid hver dag hele uken og som ikke vil ha verken blikkontakt eller fysisk kontakt, til barnet som ikke helt finner seg til rette, og det er tydelig at det er noe som skurrer. Jeg er på den «milde» siden. Og det er vel nettopp derfor at det tok 24 år før det ble oppdaget. Det er mange små ting med meg, som i seg selv ikke er verken unormale eller spesielle. Jeg er feks veldig glad i dyr. Det er noe som er typisk for jenter med asperger, men det betyr ikke at alle jenter som er glad i dyr har asperger. Det er summen av alle disse små tingene er noe som tilsammen utgjør en annerledeshet.»

Spektret er såpass bredt, at man kan ikke si at sånn-og-sånn er en person med aspergers, men heller si en person med aspergers KAN ha det sånn-og-sånn. Selv om det finnes fellestrekk, så kommer det til uttrykke på mange forskjellige måter, med mange forskjellige utfordringer og symptomer.

På facebook følger jeg en ung stand-up komiker, som er kjempemorsom og legger ut artige bilder og videoer – og han har asperger! Hvem skulle tro en med asperger kunne være stand-up komiker, liksom?

Mange har en slektning eller en filmkarakter som referansepunkt for hva som «er asperger» (forståelig nok). En ting jeg har lest mange plasser, er «har du møtt en person med aspergers, så har du møtt en person med aspergers». Mange år før jeg selv fikk diagnosen, hadde jeg en venninne som jeg etter en tid fikk vite hadde asperger. Jeg visste den gang ikke noe om det, annet enn det stereotypiske. Denne venninnen var en varm, omsorgsfull, oppegående person, og passet ikke på noen måte inn i det bildet jeg hadde av en person med asperger. Det kunne ikke falt meg inn å begynne å fortelle henne at hun derfor ikke hadde den diagnosen, i stede tenkte jeg at jeg hadde lært noe nytt.

Empati er noe jeg har i bøtter og spann. Jeg forstår mye av sosiale koder, men det kan noen ganger være vanskelig å forstå hvorfor noe blir rett og hvorfor noe blir galt, og hva jeg skulle gjort anderledes de gangene det blir galt. For å kunne fungere er jeg helt avhengig av forutsigbarhet, struktur og rutiner. Stress og usikkerhet gjør meg direkte dårlig.

Jeg fremstår som svært oppegående, og det er jeg egentlig glad for. Det har ikke alltid vært slik, jeg har brukt mange, mange år på å komme til dette punktet! Det er mye jeg får til og det er mye jeg klarer. Men folk flest treffer meg på mitt beste, og kjenner ikke til noen andre versjoner av meg. Som når jeg har jobbet som en engasjert og oppmerksom ridelærer en lang ettermiddag, og begynner gråte med det samme jeg setter meg i bilen fordi jeg har brukt opp kreftene for lengst. Som når jeg gråter meg i søvn fordi det er så frustrerende å ikke skjønne ting jeg føler at jeg burde skjønt. Som når jeg skader meg selv fordi alt er så fullstendig kaos og jeg desperat trenger noe som er konkret. Som når jeg føler at verden er så forvirrende at jeg ikke har lyst å leve lengre.

Jeg er ganske åpen, men det er ikke alt jeg deler. Jeg er ganske redd for at de rundt meg skal skjønne hva som egentlig foregår i krikene og krokene inni hodet. Noen av tingene får meg faktisk til å føle at jeg er gal, og det er en forferdelig følelse. Jeg har lyst å ramse opp alle symptomene mine, for å forsvare og rettferdiggjøre diagnosen jeg har fått, men har samtidig egentlig ikke lyst til det. Hvorfor skal jeg måtte bevise og overbevise?

Når noe er vanskelig for meg kan jeg ofte «trøste» meg med at det er pga aspergersen, det å ha en krok å henge det på gjør det ofte mer overkommelig. Det er en forklaring, ikke en unnskyldning. Men det er sjeldent at jeg snakker så mye om det, for å spare meg selv for bagatelliserende kommentarer som «det er normalt» og «sånn er det for alle i blant!» og «det er ingen som har det bra hele tiden!». Selv om mange sikkert mener det som trøstende, så er det kjempevanskelig å få slike kommentarer. Det sier liksom noe om at problemet ligger hos meg. At det at ting blir så ekstra vanskelig for meg, er fordi det bare er jeg som ikke får til det som «ALLE» andre får til. Jeg som gjør noe feil. Jeg som ikke er bra nok. Jeg som ikke er flink nok. Jeg som ikke prøver hardt nok. Jeg som må ta meg sammen.

Asperger/autisme ikke egentlig er en psykisk lidelse, men en utviklingsforstyrrelse. Det er ikke egentlig noe som er galt eller feil, det bare er en annen måte å være på, at man har en litt annen fungering. I større eller mindre grad. Det er medfødt, så det er ikke noe man kan få. Det er heller ikke noe man kan bli frisk av, men med tilrettelegging, rutiner, støtte og forståelse så kan man fint leve med det.

Jeg er så takknemlig for at jeg den gangen for seks år siden møtte en psykolog som så forbi det stereotypiske, og satte sammen brikken ingen før har tenkt hadde noe med hverandre å gjøre. Han så på hele bildet. Heldigvis.

Øyeblikk #33 (jeg og hun, hun og jeg)

Frøya har en del helseplager. Det er mye bekymringer. Mye å tenke på. Hun oppfører seg dessuten rart innimellom, jeg kjenner henne ikke igjen til tider. Sykdommen hun har sitter i hjernen, jeg lurer på om det er noe som har skjedd oppi der som har forårsaken er forandring i personligheten hennes. Hun er ikke den trygge, stødige hesten hun pleide være. Det er så forvirrende for meg og gjør så forferdelig vondt. Men så kommer det øyeblikk, hvor alt bare klaffer og jeg føler vi er ett, jeg og hun, hun og jeg.

Det er søndag, det har vært en lang uke og jeg er sliten. Den dårlige samvittigheten gnager i meg; jeg burde ri Frøya, hun trenger å få brukt seg litt. Jeg orker egentlig ikke, og som en kompromiss tenker jeg at jeg skal ri henne, men barbak (barbak = uten sal), og kun i skritt. Når vi kommer inn i hallen så er det to jenter som har ridetime. Selv om jeg egentlig ikke skulle trave, så prøver jeg litt likevel. Det er litt utfordrende å trave barbak, men jeg kjenner at jeg klarer sitte nede i traven, bedre enn jeg har følt at jeg har klart noen gang tidligere. Det er første gang jeg ikke har følt meg som en potetsekk som sitter og humper på ryggen hennes. Jeg klarer følge hennes bevegelse. Hun kjennes så fin ut. Vil trave, vil jobbe. Instruktøren sier at vi bare skal trave over trav-bommene på midten, som egentlig er lagt opp til de to som rir på time (bommer = stokker som ligger på bakken. Trav-bommer = bommer med slik avstand at hestene kan trave over). Det har jeg aldri gjort barbak før, men vi forsøker. Frøya er fin, mens jeg må jobbe litt med balansen, og vi rir over bommene flere ganger. Instruktøren gir oss tilbakemelding, og jeg føler litt at jeg også er med på timen. Det er en god følelse.

På langsidene settes det ut kavaletter («stokker» som ikke ligger på bakken, men som er høyere, slik at hestene må løfte ekstra på bena for å komme seg over, eventuelt hoppe, alt ettersom hvor høyt de stilles). De andre galopperer over. Jeg spør instruktøren om hun tror at det er greit for Frøya å trave over? De er ikke stilt så høyt, kanskje 20-30 cm over bakken. Frøya har jo den gamle sene-skaden i foten sin, dessuten så går hun på antibiotika akkurat nå og skal ta det litt med ro. Vi får likevel klarsignal. I det vi kommer mot kavaletten i lett trav, kjenner jeg på hele hesten at hun fyrer seg opp, jeg forsøker holde henne litt tilbake, men forbereder meg samtidig på det jeg kjenner komme; hun traver ikke over, hun HOPPER, og fortsetter i galopp. Jeg må klamre meg litt fast, men kjenner at jeg sitter godt, og får roet henne ned igjen. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å le. Morsomme lille apekatt!

Vi forsøker igjen, og det samme skjer. Vi forsøker nok en gang, og det samme skjer nok en gang. Jeg kunne holdt henne mer igjen, være strengere, men jeg har på følelsen av at hun trenger å få ut litt krutt, under kontrollerte forhold. Frøya har det gøy! Og hun tar ikke av mer enn at jeg klarer holde meg på. Ville hun hatt meg av, så ville jeg falt av. Vi bytter vei, og det skjer igjen. Men på det neste forsøket så klarer hun roe seg ned, og holde seg i trav. Hun løfter beina i stede for å hoppe over. Vi prøver en siste gang, også denne gangen tar hun det med ro, og jeg tenker at nå har hun fått det ut av systemet sitt. Jeg klapper og roser henne masse. Hun er så fin, så fin, så inderlig fin.