Øyeblikk #33 (jeg og hun, hun og jeg)

Frøya har en del helseplager. Det er mye bekymringer. Mye å tenke på. Hun oppfører seg dessuten rart innimellom, jeg kjenner henne ikke igjen til tider. Sykdommen hun har sitter i hjernen, jeg lurer på om det er noe som har skjedd oppi der som har forårsaken er forandring i personligheten hennes. Hun er ikke den trygge, stødige hesten hun pleide være. Det er så forvirrende for meg og gjør så forferdelig vondt. Men så kommer det øyeblikk, hvor alt bare klaffer og jeg føler vi er ett, jeg og hun, hun og jeg.

Det er søndag, det har vært en lang uke og jeg er sliten. Den dårlige samvittigheten gnager i meg; jeg burde ri Frøya, hun trenger å få brukt seg litt. Jeg orker egentlig ikke, og som en kompromiss tenker jeg at jeg skal ri henne, men barbak (barbak = uten sal), og kun i skritt. Når vi kommer inn i hallen så er det to jenter som har ridetime. Selv om jeg egentlig ikke skulle trave, så prøver jeg litt likevel. Det er litt utfordrende å trave barbak, men jeg kjenner at jeg klarer sitte nede i traven, bedre enn jeg har følt at jeg har klart noen gang tidligere. Det er første gang jeg ikke har følt meg som en potetsekk som sitter og humper på ryggen hennes. Jeg klarer følge hennes bevegelse. Hun kjennes så fin ut. Vil trave, vil jobbe. Instruktøren sier at vi bare skal trave over trav-bommene på midten, som egentlig er lagt opp til de to som rir på time (bommer = stokker som ligger på bakken. Trav-bommer = bommer med slik avstand at hestene kan trave over). Det har jeg aldri gjort barbak før, men vi forsøker. Frøya er fin, mens jeg må jobbe litt med balansen, og vi rir over bommene flere ganger. Instruktøren gir oss tilbakemelding, og jeg føler litt at jeg også er med på timen. Det er en god følelse.

På langsidene settes det ut kavaletter («stokker» som ikke ligger på bakken, men som er høyere, slik at hestene må løfte ekstra på bena for å komme seg over, eventuelt hoppe, alt ettersom hvor høyt de stilles). De andre galopperer over. Jeg spør instruktøren om hun tror at det er greit for Frøya å trave over? De er ikke stilt så høyt, kanskje 20-30 cm over bakken. Frøya har jo den gamle sene-skaden i foten sin, dessuten så går hun på antibiotika akkurat nå og skal ta det litt med ro. Vi får likevel klarsignal. I det vi kommer mot kavaletten i lett trav, kjenner jeg på hele hesten at hun fyrer seg opp, jeg forsøker holde henne litt tilbake, men forbereder meg samtidig på det jeg kjenner komme; hun traver ikke over, hun HOPPER, og fortsetter i galopp. Jeg må klamre meg litt fast, men kjenner at jeg sitter godt, og får roet henne ned igjen. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å le. Morsomme lille apekatt!

Vi forsøker igjen, og det samme skjer. Vi forsøker nok en gang, og det samme skjer nok en gang. Jeg kunne holdt henne mer igjen, være strengere, men jeg har på følelsen av at hun trenger å få ut litt krutt, under kontrollerte forhold. Frøya har det gøy! Og hun tar ikke av mer enn at jeg klarer holde meg på. Ville hun hatt meg av, så ville jeg falt av. Vi bytter vei, og det skjer igjen. Men på det neste forsøket så klarer hun roe seg ned, og holde seg i trav. Hun løfter beina i stede for å hoppe over. Vi prøver en siste gang, også denne gangen tar hun det med ro, og jeg tenker at nå har hun fått det ut av systemet sitt. Jeg klapper og roser henne masse. Hun er så fin, så fin, så inderlig fin.