Spiseforstyrret trening

For de fleste som sliter med mat og kropp, er det er en fin balanse mellom sunn aktivitet og sykelig aktivitet, og det merker jeg godt. Skal man holde seg på den «sunne» siden, må man ta i betraktning den energien man får inn i kroppen, ikke bare fokusere på energien man skal ha ut. Jeg skrev i forrige uke om hvor deilig det er å bruke kroppen, å være fysisk aktiv. Samtidig er jeg redd for at det skal bli for mye, at jeg skal bli for opphengt i det. I teorien, skal det å være i mye aktivitet få meg til å ville få i meg mer næring også, for en sterk, sunn og fin kropp er det jeg ønsker meg mest av alt. Men mye aktivitet trigger «flink-tankene». Flink å trene, flink å ikke spise. Flink, flink, flink.

Da jeg var på mitt aller dårligste trente jeg ikke så mye, men det gjorde jeg i tiden før, og det var all den treningen som la grunnlaget for at jeg ble så dårlig som jeg tilslutt ble. Og jeg er så vanvittig redd for å havne der igjen. Jeg holder meg lang unna treningssenter med store triggere som tredemølle og trimsykkel. Begynner jeg trene-trene (dvs mer enn tur, ballspill, klatring) så tror jeg ikke at jeg vil klare stoppe. På en måte er jeg flink, som har selvinnsikt nok til å ikke «åpne den døren», samtidig som jeg tenker at jeg er lat og bare bruker det som unnskyldning. Ved nærmere ettertanke ser jeg at den siste tanken der ikke er min egen, men spiseforstyrrelsens...

Noe av det verste jeg får høre er «det har du bare godt av». Feks om jeg ikke får skyss til noe jeg skal på, og noen sier «du kan gå, det har du bare godt av». Jeg skjønner rasjonelt sett at det er ment som at jeg, i likhet med alle andre mennesker, har godt av å bevege seg, godt av frisk luft. Men i mine ører er det en «skjult beskjed» om at jeg ser ut som en som burde begynne å beveget seg mer. Det har kanskje noe å gjøre med at jeg i en periode var så fysisk dårlig at jeg ikke fikk lov til annen aktivitet enn det å gå mellom matbordet og sofaen, og ikke fikk låse baddøra i tilfelle jeg skulle besvime i dusjen. Og spiseforstyrrelsen insisterer på at det er det som er det ideelle, kun da er det «bra nok», alt annet er for dårlig. For tykk. For lat. For svak.

Jeg er ikke enig. Og jeg skal ikke dit igjen. Sånn er det bare.

Derfor må poenget med aktivitetene jeg gjør, være at jeg gjør det fordi det er gøy eller fordi det er sosialt. Ikke fordi jeg «må» eller «burde». Ikke for å få god samvittighet. Ikke for det akkurat har vært jul, eller påske, eller lørdagskveld, eller en annen høytid/event hvor det er sosialt forventet at man skal stappe i seg usunne ting. Og ikke minst; det er viktig at det heter «fysisk aktivitet» og ikke «trening». Kanskje en gang i fremtiden vil jeg kunne få et normalt forhold til hele greia, men slik det er nå må jeg ta noen forhåndsregler.

Sosial turgåring sommeren 2011