Det deilige fraværet av krav og forventninger

Jeg har mange ganger fått høre at vonde følelser går over. De varer ikke. De går til et visst punkt, og så stopper de. Som bølger. Bølger kan være små eller store, men de er aldri uendelige, de slutter før eller siden. Problemet er at det ikke bare gjelder vonde følelser, det gjelder de gode også. Noen mennesker får lykke og glede til å vare, de lærer seg å surfe på bølgene. Jeg er ikke en av dem. Jeg kan knapt svømme.

Slike gledesbølger er verdsatt og etterlengtede, men noen ganger er det vanskelig for meg å være positiv. Så fort jeg skriver et positivt innlegg, får jeg ofte tilbakemeldinger som «så bra at det går bedre!» og «nå går det rette veien!» - men det gjør ikke nødvendigvis det. Det er skummelt når folk tror det går bedre, for da kommer det plutselig en hel masse forventninger jeg ikke har sjans om å leve opp til. Det er som med anoreksi, at man har gått opp i vekt og spiser er overhode ikke ensbetydende med at alt er bra. Det er svært mye mer enn kun det «overfladiske» som må på plass. Jeg har tidligere skrevet om man ikke nødvendigvis har det bra selv om det går bra. Og det høres kanskje rart ut men det er motsatt også; at jeg har det bra er ikke det samme som at det går bra. De siste dagene har jeg for eksempel hatt det ganske bra, men det går ikke spesielt bra.

Her kommer den fine fastlegen min inn som en slags motvekt. Der jeg kanskje er i overkant av negativ og andre helt sprudlende positiv, er hun realistisk. For eksempel i forrige uke. Jeg kom ti minutter for sent til timen, men fikk heldigvis komme inn likevel. Til tross for forsinkelsen gav hun meg god tid. Jeg var faktisk inne hos henne i over en halv time. Hun tar meg veldig på alvor, og hun ser meg, hun ser virkelig Tora. Fine legen er ærlig og legger ikke noe i mellom når hun prater. Hun er veldig direkte og er ikke av typen som pakker noe inn. Det gir lite rom for tvil og misforståelser, og det er trygt og fint.

Legen sa at vi trenger å holde meg (/selvskadingen/spiseforstyrrelsen/depresjonen) i sjakk, mer enn å forvente at jeg skal bli «normal». At vi må applaudere de små seirene. For noen høres det kanskje pessimistisk ut, men jeg er så glad for at hun sa det, glad for at hun ser det. Baby steps. Hun setter ingen krav eller forvantninger, bare tar i mot meg som jeg er. Jobben hennes er ikke å lære meg å verken surfe eller svømme, det hun fokuserer på er å holde meg flytende.