Sykepleieren

!!! om selvskading !!!

Tror ikke det skal være triggende, men vet selv at det ikke
nødvendigvis trenger være «triggende» for å trigge....

                                                                                                                   

Sykehuset, en tidlig morgen, time hos øyelege. På tur inn møter jeg en sykepleier jeg har møtt før, de gangene det har gått riktig ille og jeg har blitt sendt videre fra legevakten og opp på kirurgisk. Sykepleieren stivner når hun ser meg, og utbryter «har du....?» mens hun drar en finger over håndleddet sitt. Jeg smiler og rister på hodet. Lettelsen hennes er så oppriktig som det går an å bli, skuldrene henne synker omtrent en halv meter. Hun puster lettet ut og legger en hånd på brystet sitt, en spontan og ubevisst gest. Hele kroppsspråket hennes forteller meg hvor redd hun ble for meg da hun så meg og trodde jeg var på tur til lege. Hennes genuine reaksjonen gikk virkelig inn på meg.

Jeg har gått ut fra at legene og sykepleierne ikke tenker på meg etterpå. Å lappe mennesker sammen er er jo tross alt en del av jobben deres. Og dersom de går rundt og tenker på noen når arbeidsdagen er over, må det da heller være et ungt menneske som er blitt alvorlig syk, eller et barn som har blitt skadet. Ikke en 23-åring som har for vane å maltraktere sine egne armer. Men plassen jeg bor på er ikke stor, og det er (forhåpentligvis) ikke så veldig mange som har behov for den hjelpen jeg så alt for mange ganger trengte i 2012. Det gjør kanskje at de som møter meg ikke glemmer meg så lett.

Det er så mange jeg har møtt på, og jeg klarer ikke helt huske alle fjesene, langt mindre navnene. Men de husker meg, spesielt sykepleierne. Og selv om jeg ikke nødvendigvis husker dem, så husker jeg bekymringen, vennligheten og omsorgen de hadde for meg. Jeg husker den svenske sykepleieren som sa «sköta om dig» da jeg dro. Den danske legen som kalte meg «min pige» (åh, jeg elsker dansk!) og mumlet et lavt «men for helvede» da han så armen min. Sykepleieren jeg har skrevet om tidligere, som så ofte har vært i andre enden når jeg har ringt legevakta, og alltid har vært så fin mot meg.

Gleden over å kunne fortelle sykepleieren at jeg ikke hadde skadet meg den morgenen, var så utrolig mye større enn skammen og den dårlige samvittigheten ville vært dersom jeg hadde måttet innrømme at jeg hadde gjort det.