I stormens øye

Jeg ser helvete som ligger bak meg,

og helvete som potensielt ligger foran meg.

Helvete er rundt meg, over alt.

Men her og nå er det stille og rolig.

Alt har bygd seg så opp inni meg

at det er blitt forsteinet.

Det gjør ikke noe.

Jeg tror ikke jeg er deprimert.

Jeg tror ikke jeg har angst.

Jeg tror ikke jeg er spiseforstyrret.

Jeg er ikke drevet av onde makter,

av demoner, av monstre.

Dette er meg.

Hvert steg jeg tar er 100% bevisst.

Og stegene fører nedover.

Trapp trapp nedover, med hode, kropp og sjel.

Det er dette jeg må gjøre for å klare meg på egen hånd.

«Klare meg» i den forstand at jeg ikke drukner.

Strengt tatt så drukner jeg nå også,

men så sakte at jeg venner meg til det.

Jeg føler meg forpliktet til å leve,

derfor velger jeg ikke døden.

Men jeg velger heller ikke livet.

Jeg lever, men kun halvhjertet.