Klippen

Det er vanlig å lure, men vanskelig å spørre. Dessuten er det litt pinlig og føles litt dumt. Men siden jeg selv ikke aner, sånn virkelig ikke aner, så må jeg spørre. En det er trygt å spørre. Som miljøkontakten på avdelingen. Det er stille litt, før jeg trekker pusten og tar sats. Jeg ser ned på hendene mine og spør; synes du jeg er tynn? Jeg løfter blikket. Hun ser alvorlig på meg, og uten å nøle nikker hun mens hun sier «mhm». Monstrene i hodet hyler at hun sier ja fordi hun må, for å være høflig, for å være snill, men når jeg ser henne inn i øynene så ser jeg at hun mener jeg. «Burde jeg være her?». Mer nikking, og jeg fortsetter. «Trenger jeg være her?» Ja svarer hun. Jeg vet hun har rett, og jeg stoler på henne. Eller mer presist; jeg stoler mer på henne enn på monstrene i hodet.

Jeg har skrevet at teamet mitt støtter meg og er dyktige og flinke. Men nå etter påske, nå som det har stormet som verst, har det ikke vært noe team, det har kun være miljøkontakten. Frøken fastlegen hadde ikke mulighet til å være med på den første dagen. Planen var uansett ikke at hun skulle være så tilstede, sånn til daglig. Hun har besøkt meg en gang, en ettermiddag hun var på jobb på legevakta som ligger i samme bygning som sykehuset. Psykologen er typisk nok blitt sykemeldt og har ikke vært på jobb etter påsken. Han vil være borte hvertfall ut denne uka. Men det har gått helt fint. Det går helt fint. Miljøkontakten stiller opp 100% for meg og jeg savner ikke noe. Hun er beintøff, sterk, pålitelig og er sikker i det hun sier og det hun gjør. Jeg føler meg fullstendig trygg på henne. Hver dag har hun kommet på besøk her på sykehuset. Jeg har hørt uttrykket «terapautens bæreevne», altså hvor mye man tør fortelle til en behandler, hvor mye man føler hun kan håndtere, ta i mot, bære. Cecilie var en som kunne bære alt. Det var psykolog Siri også. Og jammen tror jeg ikke denne damen også er det. Forleden dag viste jeg henne faktisk armene mine, frivillig. Det er en stund siden jeg har gjort dem noe, og de begynner å bli fine. Jeg er stolt og glad, og ville dele det med henne. Kanskje høres det ikke så stort ut, men det er faktisk en tillitserklæring av de sjeldne.

Jeg trodde aldri i verden jeg kunne bli like glad i noen som jeg var (er) i Cecilie, eller like knyttet til noen som jeg var til henne. Men det er jeg blitt. Det gir meg et håp om at kanskje andre ting som nå føles umulig, en dag vil vise seg å ikke være det likevel.