Å forholde seg til klesstørrelser – eller ikke

Mange med spiseforstyrrelser er veldig opptatt av klesstørrelser. Jo mindre, jo bedre. «Size zero» er liksom det ultimate. Noen (lave) jenter bruker klær i barnestørrelser. 12 år. 10 år. 8 år. Klesstørrelsen er en slags målbar suksess. Og så kommer smellet. Når man må stoppe og begynne på veien tilbake til livet. Plutselig har man et klesskap fullt av klær som ikke passer. Klær som bare ligger der og håner den nye, «altfor store» kroppen. De klærne kan, og bør, kastes. Brennes? Kanskje gis bort til freetex. Det er lett å beholde èn bukse. En «skinny jeans» som ligger innerst i klesskapet og roper på deg hver gang du har en dårlig dag. Et lite anker som bare venter på å få mulighet til å dra deg med ned, igjen.

Selv er jeg er 185 cm høy. Det betyr at uansett hvor mye jeg vrenger og vrir kroppen min, så vil jeg aldri passe inn i en size zero. De største størrelsene av barneklær vil jeg kanskje passe inn i, i bredden men ikke i lengden. Jeg vil ikke oppnå noe annet enn å se ut som en forvokst alv. Det er ikke mye annet å gjøre enn å godta at jeg aldri vil kunne «smykke» meg med tittelen size zero. Eller... godta? Nei. Jeg godtar det ikke, jeg gir heller faen.

Da jeg i 2007 for alvor begynte å miste kilo for første gang, fantaserte jeg om å fjerne de nederste ribbeina og file vekk deler av hoftene for å kunne bli så smal som mulig. Jeg leste nemlig på internett at Marilyn Manson hadde gjort det. Long story short – det ble med tanken. Jeg brukte ikke dongeribukser, så jeg hadde ikke så mye fokus på inches og tommer. Etter det siste årets tilbakefall er jeg omtrent der jeg var for 5-6 år siden. Klesstørrelser betyr, om mulig, enda mindre for meg. Sommeren 2010 lå jeg stabilt på den høyeste (og sunneste) vekten jeg hadde hatt i hele mitt liv. Høsten 2010 begynte det å gå nedover igjen, men jeg har siden det ikke kjøpt klær som passer. Jeg kjøper alle mine klær i den størrelsen jeg brukte da jeg hadde en normal kropp, min egentlige kropp. 

Hvilken størrelse jeg bruker nå, over 20 kilo lettere, vil jeg ikke vite. Jeg vil ikke bry meg om hvilken størrelse jeg klarer presse den fordømte kroppen min inn i, fordi det betyr ingenting. Det er bedre å ha klær som er for store nå og som vil passe etterhvert, enn klær som passer nå og som vil bli for små etterhvert. Det siste året har jeg begynt å kjøpe sånn helt enormt for store klær, jo flere X-er foran L-en, jo bedre. Jeg vet at det er mange med spiseforstyrrelser som vil gjemme seg vekk i store klær, men det er mange «friske» mennesker som gjør det samme, bare fordi det er deilig og komfortabelt. Grunnen til at jeg gjør det, er nok en blanding av de to.

Jeg skal innrømme at jeg har kjøpt meg noen jeans, men de er mer en blanding av jeans og tighs. De har såpass mye strech i seg at jeg tror de kanskje vil passe den egentlige kroppen min også, når den begynner dukke opp. Og dersom de ikke gjør det, vel, så skal de få brenne.