Akkurat NÅ

Christine Koth har skrevet et innmari godt innlegg i Aftenposten, kalt «Akkurat nå». Hele innlegget kan (og bør!) du lese her. Kort oppsummert handler det om hvor vanskelig det er å svare på «hvordan det går».

«Hvordan går det? Hvordan har du det? Går det bra med deg? Noen ganger er de mest hverdagslige spørsmål vriene. Står det riktig ille til, kan en helt uskyldig hilsen virke både invaderende og krenkende. Går det bra? Å nei! Ikke spør! Eller mer skvettent: Hvorfor spør du om det? Skulle ikke jeg ha det bra?!»

Hva skal man svare? Spør vedkommende før å være høflig, eller er han genuint interessert i hvordan jeg har det? Er det egentlig rette tid og sted til å svare helt ærlig? Spørsmål om hvordan det går er egentlig veldig tomme ord. En tom frase som i nittifem prosent av tilfellene får et «bra!» tilbake enten det faktisk går bra eller det går på stumpene løs. Christine Koth har kommet på en ny vri; heller spørre hvordan det går - akkurat nå. Det er et spørsmål det er mye lettere å svare på, enn å skulle begynne å oppsummere den generelle livssituasjonen.

«Og akkurat nå, i dette øyeblikket, har jeg det ni av ti ganger helt fint. Bare kjenn etter. Har du noen problemer akkurat nå? Nei. Det er en meditasjonsteknikk, som skal gjøre oss mer oppmerksomme på øyeblikket. Og øyeblikket er håndterbart, det er til å mestre, til å bære, til å gripe. Det er det som ligger forut eller bak som skaper trøbbel. Stress, angst – og kjedsomhet. Det er derfor generelle spørsmål er så kinkige å svare på og grubling ikke fører til noe som helst.»

For en utrolig, utrolig fin og lur tanke. Jeg er jo glad i omformuleringer som gjør ting mer konkret og håndfast, og dette er en god sådan. Forholde seg til nuet, i stede for å tenke over det som har skjedd, i stede for å tenke på det som skal skje. Vær her og nå! Jeg skal prøve å ta det i bruk selv, og håper vi kan være flere om det!

Akkurat nå er jeg hjemme, etter å ha flydd til sykehuset i Bodø og tilbake. Angst for å kaste opp og angst for bakterier gjør reising, flyging og sykehus til et mareritt, og jeg har gått rundt og stresset over dette i over en måned. At målet for reisen var beintetthetsmåling gjorde ikke akkurat saken noe mer lysbetont. Akkurat nå er jeg glad jeg har en fantastisk mamma som reise sammen med meg og var med på å gjøre det overkommelig. Akkurat nå er jeg takknemlig for å ha begge beina trygt plantet på jorda, på mitt eget gulv, i mitt eget hjem. Akkurat nå er jeg fornøyd med å være ferdig med denne dagen.

Hvordan har du det – akkurat nå?