Når verden (til stadighet) forsvinner under beina

Jeg vet da faen hva det er som gjør det, men det virker som om at i det øyeblikket jeg tør si høyt at jo, ting begynner å føles litt bedre, jeg føler at jeg er kommet meg litt mer ovenpå, da er det noe som skjærer seg. Hver bidige gang.

Asperger-diagnosen gjør meg ikke sårbar – den forklarer hvorfor jeg er så sårbar som jeg er. Den sier også noe om at jeg kommer til å være det resten av livet. Ting som i utgangspunktet anses som et lite problem, oppleves som katastrofe for meg. Et uforutsigbart og overraskende moment får hele kabalen min til å rase. Det gjør vondt. Samtidig er det så godt å vite at det finnes en konkret årsak til at det skal så lite til for å vippe meg av pinnen.

Etter noen stabile uker ble verden dratt vekk under beina mine i dag. Men til forskjell fra tidligere, er det ikke ensbetydende med sulting og/eller kutting. Det kan nemlig ikke være sånn, selv om det av automatikk er dit tankene mine vandrer. Jeg kan ikke tilbringe hele livet mitt med de destruktive tanker hengende på skuldra, klare som egg til å hoppe inn og gjøre sitt. Når jeg etterhvert får mer næring innabords og mer kjøtt på beina vil jeg ha bedre utgangspunkt til å takle følelsen av at verden forsvinner under beina mine, enn hva jeg har i dag. Men jeg kan ikke gå rundt og vente på det, så jeg begynner i dag. Nå.

I mange år har jeg fått høre at jeg er nødt til å finne såkalte «alternativer mestringsstrategier», og jeg har prøvd, virkelig prøvd, uten å lykkes. Den vanvittig sterke følelsen selvskadingen gir meg, kan nemlig ikke erstattes. Og jeg tenker at det skal den heller ikke. På samme måte som en alkoholiker ikke skal finne en annen rus for å holde seg unna alkoholen. Man må lære seg å leve et liv uten. Det jeg må gjøre, er først og fremst å holde ut til de umiddelbare og sterkeste følelsene dabber av. Alt er nemlig ikke ødelagt, selv om det føles slik. Og i ti av ti tilfeller, vil sulting og/eller kutting kun være insult to injury. Punkt nummer to på kriseplanen er å be om hjelp ved første mulighet jeg får. Jeg har trygge mennesker rundt meg, som kjenner meg, som skjønner hva som skjer og som hjelper meg til å finne fotfestet igjen.

Selv om det kanskje høres enkelt ut, er det ikke lett. Gevinsten er større, men det er jammen innsatsen også. Det er omtrent en million ganger mer krevende å stå i mot, holde ut, holde igjen, holde fast, enn å simpelthen bare gi etter. Om du ser på kroppen min, kan du se alle gangene jeg har tapt. Tapene er fryktelig synlige, og får dessverre derfor mye mer oppmerksomhet enn seirene. Men vit at de tause seirene er det mange av. Mange, mange, mange flere enn nederlagene. Og flere skal det bli.