søndag 27. oktober 2013

Uforenlige motsetninger?

Når man har en spiseforstyrrelse, er det viktig å bryte vaner. Viktig å utfordre seg selv, og å bevege seg ut av komfortsonen. Viktig å variere hva man spiser. Prøv nye ting. Lære seg å takle uforutsigbarhet. Eksempler på disse tingene er å ikke ha samme pålegg hele tiden, ikke kun spise ting man anser som trygt, dra på kafè for å spise noe man ikke har tilberedt selv, dra på middag til en tante uten at man vet hva som blir servert. Det er hardt, men det er det som må til (har jeg hvertfall fått høre tidligere, en million ganger) for å bli frisk. Jo mer man utfordrer seg selv, jo friere fra spiseforstyrrelsen blir man!

Behandlingen for spiseforstyrrelse er med andre ord det stikk motsatte av hvilke tiltak aspergersen krever. Jeg står ovenfor to utfordringer som krever to motsigende løsninger/tiltak. To motsetninger som tilsynelatende ikke lar seg kombinere. Aspergers gjør at forutsigbarhet og rutiner er det viktigste i min hverdag. Å utfordre meg selv vil ikke gjøre meg sterkere, det vil tvert i mot gjøre meg mer ustabil, som igjen vil gjøre at det vil gå (enda) verre med maten.
 

Jeg blir litt oppgitt men ikke rådvill - for jeg vet at trygghet er førsteprioritet. Det er viktigere og betyr mer. Jeg er sikker på at jeg kan bryte ut av spiseforstyrrelse selv uten å gjøre det på den tradisjonelle måten. For å sette det litt på spissen; å spise samme frokost, samme lunsj, samme middag og samme kveldsmat hver dag, hele uken, hver uke gir meg ro i sjela. Ro i sjela gjør ikke at jeg tør mer, men det gjør at jeg klarer mer. Det gjør ikke at jeg går ut av komfortsonen, men det gjør komfortsonen min videre og bredere.

Ved tidligere innleggelser og behandling har jeg fått høre at mine trygghetsstrategier holder meg tilbake, at det er en del av spiseforstyrrelse, at jeg må gi slipp på de for å komme meg videre. Det har vært vondt å bli påtvunget den sannheten, fordi det aldri har føltes slik for meg. Rutiner og vaner er noe som føles trygt og fint, ikke destruktivt! Kanskje er jeg ikke så fleksibel, men betyr det nødvendigvis at det er noe galt med meg? Nå får jeg endelig «tillatelse», og til og med oppmuntring til å gjøre det som føles rett. Eller for å si det på en annen måte, jeg kan være meg selv med god samvittighet, uten at andre kan si at det jeg gjør er «galt» eller «dårlig» eller «ikke godt nok».

4 kommentarer:

  1. Forstår at dette er litt av et dilemma, for å komme ut av en spiseforstyrrelse i seg selv er ikke lett, og kan ikke sette meg inn i hvordan det er å ha aspergers, men vet av erfaring (dog bare som lærer) at barn med aspergers krever faste rammer for å være fungerende.
    Men har forstått det slik at du har et fint nettverk rundt deg nå, selv om det er litt utbytting av personer.
    Hva om dere sammen lager en plan, nærmest en timeplan/ spiseplan. Hvor dere setter opp kostlisten, og (wæææ) smått øker mengden mat? Jeg er ingen fagspesialist, jeg er bare meg med mine erfaringer av sf, og vet hvordan utfordringer fikk meg videre. Men hva om dere gjør dette sammen, og innenfor en komfortsone? Selv om komfortsonen kanskje ikke har plass til så mye endring (som f.eks. økning i mengde mat), er det kanskje litt lettere holde seg innenfor den så lenge det er på gitte premisser og samme type mat? Hva med bare en liten økning på et av måltidene om gangen? Og når du føler deg mer trygg på det, går videre til et annet måltid, og ikke minst starte med de måltidene du er mest trygg på?
    Jeg håper allefall at dere klarer løse det, at dere klarer ivareta den siden av deg som krever rutiner samtidig som dere overvinner sf.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for en fin kommentar og godt innspill :)
      Ja, jeg har fine og flinke mennesker rundt meg. En spiseplan har jeg allerede, og gjør mitt beste for å følge den. Og når jeg "mestrer" den, så er planen å øke, litt etter litt :)

      Slett
  2. Jeg føler at det du skriver her er at rutiner (strenge) hjelper deg. Det er jeg helt uenig i. Spesielt når det det handler om å få i seg NOK mat. Det er den dagen du gir slipp på rutinene of lærer deg å spise det du liker "bare fordi du har lyst" at revolusjonen skjer. Spiseforstyrrelser er tvang. Tvang tvang tvang! Jo lenger du kjører deg inn i ett bestemt mønster, jo verre blir den. Derfor er jeg heller ikke enig i alle behandlingsformer som tilbys spiseforstyrrede i dag. Vi trenger, mest av alt, å lære å leve for oss selv. Om det innebærer å stå ansikt til ansikt med frykten, så må vi gjøre det. Men ikke til bestemte tidspunkt, og ikke ved hjelp av tvangstanker.

    SvarSlett
    Svar
    1. Vel du får bare være så uenig som du bare vil, du kjenner ikke meg og vet ikke hva som funker for meg.

      Slett