Motivasjon vs besluttsomhet

Tanker og følelser og alt mulig rart er forvirrende. Ting virker så tilfeldig og ingenting henger sammen. Ting som gir mening hver for seg, kollapser når de blir satt sammen. Men så ser/innser/oppdager jeg plutselig noe som gir mening, sånn skikkelig mening, og som på mange måter funker som en rød tråd gjennom mange av de løse tankene og følelsene som bare flyter fritt rundt omkring. Her er nettopp en sånn en, som nylig falt ned i hodet mitt;

Motivasjon er ferskvare, sies det. Man må gripe den og bruke den når den kommer. Motivasjon er overvurdert, tenker jeg. Alt for mange tror de er avhengig av motivasjon. At innsats og resultat står (og faller) på motivasjon. Jeg tror det gjelder generelt, men jeg tenker først og fremst i forbindelse med spiseforstyrrelser. Nærmere bestemt recovery (ja, i mangel på et tilsvarende norsk ord bruker jeg fremdeles det engelske ordet). Man kan faktisk ikke vente til man er motivert, og man kan ikke stoppe opp dersom motivasjonen plutselig ikke er like sterk lengre. Den kan ikke være avgjørende, for den er upålitelig og uforutsigbar.

Motivasjon kan ikke fremprovoseres eller tvinges frem, den kommer og går som den selv vil. Vi har overhode ingen kontroll over den. Jeg er ambivalent ovenfor ordet «valg», men et ord jeg liker veldig godt er «besluttsomhet». Besluttsomhet er, i motsetning til motivasjon, noe vi har full kontroll over. Det er ikke noe som er avhengig av tid eller sted eller andre ytre omstendigheter. Jeg har besluttet å gi meg hen til recovery. Innimellom er det hardt, brutalt, grusomt, det gjør vondt og det føles som noe dritt. Akkurat de tingene er faktorer som kan kvele motivasjon, men som ikke kan røre besluttsomhet. Og jeg er fylt til randen av besluttsomhet.

Åååh ugler ♥ Ingen tvil om at dette er en besluttsom liten fyr, vel!