Bare keep on keepin' on?

En liten tanke, bare.

Jeg liker å tro (aka håper intenst) at det er et murhus jeg bygger, og at jeg nå jobber med grunnmuren. Men jeg er ikke sikker. For alt jeg vet kan det liksågodt kan være et skyhøyt, skjørt korthus. Som jeg skrev om i forrige innlegg, føler jeg meg sårbar, hudløs, utrygg. Og her kommer ordet persistence (på norsk; utholdenhet, iherdighet, standhaftighet – de er alle like gode og jeg klarer ikke velge bare et av de!) inn. Jeg har tidligere skrevet om det å være besluttsom i stede for å være avhengig av motivasjon. Besluttsomhet er et sterkt og solid ord. Persistence er i samme gate. Det å uansett faen bare stå på sitt og fortsette. Ikke la noe eller noen pille seg på nesen. Eller forresten, noen eller noe kan bare pille alt de/det vil, men det forandrer ingenting. Man fortsetter som før. Kanskje det er det jeg må holde meg fast i nå. Redselen for at noe skal gå galt får jeg ikke gjort noe med, tror jeg, men jeg være standhaftig. Fortsette som jeg gjør nå, uavhengig av om det er storm eller stille, uavhengig om huset mitt er et murhus eller viser seg å være et kollapsende korthus. Bare fortsett. Keep on keeping on.

Besluttsomhet og iherdighet er i utgangspunktet ikke basert på følelser. De påvirkes ikke av ytre faktorer. Jeg må (forsøke å) stole på at det er nok. Følelsene mine løper løpsk men er det en ting man verken kan eller skal stole på i recovery, er det følelsene.

«Hvordan går det?»

Kort fortalt; jeg vet ikke.

Litt lengre fortalt; jeg vet virkelig ikke.

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke «hvordan det går.»

På en måte går det «bedre» men samtidig er jeg fremdeles svært dårlig. Så dårlig at «bedre» høres misvisende. Klart det er bedre å ha fire prosent strøm igjen på mobilen enn to prosent, men mobilen er jo likevel farlig nær å gå i svart.

Ting skjer. Ting er i endring. Heldigvis. Nå er jeg aktivt prøvende i stede for passivt døende. Jeg er ikke der jeg var for 3 måneder siden. Jeg spiser (mer) men føler meg faktisk hakket verre (fordi jeg tillater meg å føle det, fordi jeg ikke lengre intens undertrykker hvordan det går med kroppen). Noen bedring merker jeg ingenting til. Foreløbig.

Dette er noe som tar tid. Lengre tid enn man skulle tro. I dag er det fem uker siden jeg startet recovery. Før jeg startet, fortalte jeg meg selv at bare jeg kom i gang så ville alt bli bra. Alt ville umiddelbart føles bedre og lysere og lettere. Jeg visste at jeg løy, men for å klare å holde ut så trengte jeg å tro på det. Realiteten er at fem uker er en dråpe i havet. Når man bygger et hus kan man ikke forvente å finne ly allerede etter å kun ha lagt ned de første murstein i det som skal bli en grunnmuren. Jeg vet. Og nettopp derfor fortsetter jeg i det sporet jeg har vært i disse siste fem tøffe men fabelaktige ukene. Uansett hva.

At recovery ville være vanskelig var noe jeg var inneforstått med på forhånd. Jeg var og er komfortabel med den tanken. I praksis er jeg hakket mer ukomfortabel, men det er vel å forvente. Det finnes ikke et fnugg av tvil i meg om jeg gjør det rette. Ord som «vanskelig» og «enkelt» blir for intetsigende, og jeg foretrekker overkommelig/uoverkommelig. Dette er fryktelig vanskelig, ja, men utvilsomt overkommelig, og det skal det fortsette å være. Jeg klamrer meg fast mens det går opp og ned. Frem og tilbake. Hit og dit. Og uten å ha noe noe klart svar på «hvordan det går».

Motivasjon vs besluttsomhet

Tanker og følelser og alt mulig rart er forvirrende. Ting virker så tilfeldig og ingenting henger sammen. Ting som gir mening hver for seg, kollapser når de blir satt sammen. Men så ser/innser/oppdager jeg plutselig noe som gir mening, sånn skikkelig mening, og som på mange måter funker som en rød tråd gjennom mange av de løse tankene og følelsene som bare flyter fritt rundt omkring. Her er nettopp en sånn en, som nylig falt ned i hodet mitt;

Motivasjon er ferskvare, sies det. Man må gripe den og bruke den når den kommer. Motivasjon er overvurdert, tenker jeg. Alt for mange tror de er avhengig av motivasjon. At innsats og resultat står (og faller) på motivasjon. Jeg tror det gjelder generelt, men jeg tenker først og fremst i forbindelse med spiseforstyrrelser. Nærmere bestemt recovery (ja, i mangel på et tilsvarende norsk ord bruker jeg fremdeles det engelske ordet). Man kan faktisk ikke vente til man er motivert, og man kan ikke stoppe opp dersom motivasjonen plutselig ikke er like sterk lengre. Den kan ikke være avgjørende, for den er upålitelig og uforutsigbar.

Motivasjon kan ikke fremprovoseres eller tvinges frem, den kommer og går som den selv vil. Vi har overhode ingen kontroll over den. Jeg er ambivalent ovenfor ordet «valg», men et ord jeg liker veldig godt er «besluttsomhet». Besluttsomhet er, i motsetning til motivasjon, noe vi har full kontroll over. Det er ikke noe som er avhengig av tid eller sted eller andre ytre omstendigheter. Jeg har besluttet å gi meg hen til recovery. Innimellom er det hardt, brutalt, grusomt, det gjør vondt og det føles som noe dritt. Akkurat de tingene er faktorer som kan kvele motivasjon, men som ikke kan røre besluttsomhet. Og jeg er fylt til randen av besluttsomhet.

Åååh ugler ♥ Ingen tvil om at dette er en besluttsom liten fyr, vel!