«Hvordan går det?»

Kort fortalt; jeg vet ikke.

Litt lengre fortalt; jeg vet virkelig ikke.

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke «hvordan det går.»

På en måte går det «bedre» men samtidig er jeg fremdeles svært dårlig. Så dårlig at «bedre» høres misvisende. Klart det er bedre å ha fire prosent strøm igjen på mobilen enn to prosent, men mobilen er jo likevel farlig nær å gå i svart.

Ting skjer. Ting er i endring. Heldigvis. Nå er jeg aktivt prøvende i stede for passivt døende. Jeg er ikke der jeg var for 3 måneder siden. Jeg spiser (mer) men føler meg faktisk hakket verre (fordi jeg tillater meg å føle det, fordi jeg ikke lengre intens undertrykker hvordan det går med kroppen). Noen bedring merker jeg ingenting til. Foreløbig.

Dette er noe som tar tid. Lengre tid enn man skulle tro. I dag er det fem uker siden jeg startet recovery. Før jeg startet, fortalte jeg meg selv at bare jeg kom i gang så ville alt bli bra. Alt ville umiddelbart føles bedre og lysere og lettere. Jeg visste at jeg løy, men for å klare å holde ut så trengte jeg å tro på det. Realiteten er at fem uker er en dråpe i havet. Når man bygger et hus kan man ikke forvente å finne ly allerede etter å kun ha lagt ned de første murstein i det som skal bli en grunnmuren. Jeg vet. Og nettopp derfor fortsetter jeg i det sporet jeg har vært i disse siste fem tøffe men fabelaktige ukene. Uansett hva.

At recovery ville være vanskelig var noe jeg var inneforstått med på forhånd. Jeg var og er komfortabel med den tanken. I praksis er jeg hakket mer ukomfortabel, men det er vel å forvente. Det finnes ikke et fnugg av tvil i meg om jeg gjør det rette. Ord som «vanskelig» og «enkelt» blir for intetsigende, og jeg foretrekker overkommelig/uoverkommelig. Dette er fryktelig vanskelig, ja, men utvilsomt overkommelig, og det skal det fortsette å være. Jeg klamrer meg fast mens det går opp og ned. Frem og tilbake. Hit og dit. Og uten å ha noe noe klart svar på «hvordan det går».