Actions speaks louder than words.

I mitt forrige innlegg skrev jeg at den største forskjellen (i forhold til mat/spising/recovery) har skjedd mentalt. Men jeg trekker det tilbake. Det har nemlig ikke noe å si hvor godt jeg formulerer meg, hvor mange fine ord jeg bruker, hvor mange smarte tanker jeg tenker, hvor besluttsom jeg kjenner meg – så lenge jeg ikke gjør alvor av det og gjør teori om til praksis. For jeg har jo mange ganger tidligere følt at jeg har «sett lyset», og vært sikker på at «nå skjer det!», uten av jeg egentlig har kommet noe vei. Det som faktisk er annerledes denne ganger, er ikke hva jeg tenker, men hva jeg gjør. Selvsagt hadde jeg ikke kunnet gjort det dersom jeg først ikke hadde begynt å tenke, men som det heter på godt norsk; actions speaks louder than words.

Jeg biter faktisk minst like hardt som jeg bjeffer, hør bare her;

De siste tre månedene har jeg tre-doblet kaloriinntaket mitt, og jeg er enda ikke ferdig med å øke! Faktisk spiser jeg mer enn jeg har gjort på mange, mange år. Ganske snart kommer vekten til å få med seg hva som skjer (merkelig nok har den ikke gjort det enda) og den vil øke. Å si at jeg liker tanken på vektøkning vil kanskje være å dra det litt langt, men jeg er komfortabel med det. Jeg spiser nye ting, jeg spiser flere ting. Sammenlignet med tidligere spiser jeg mer variert. Sammenlignet med «normalen» spiser jeg ganske snevert. Det jeg spiser er fanatisk sunt. Likevel tenker jeg at «snevert + veldig sunt MEN mye mat» tross alt er den beste av alle dårlige kombinasjoner!

Jeg er inne i en god sirkel. Det vil si, jeg har SKAPT en god sirkel. Det er ikke lengre sånn at hver dag, hvert måltid, hver kalori er en kamp. Og det at jeg tok alle de kampene, hver eneste gang, uten unntak, har lønnet seg. Nå kan jeg (nesten) bare flyter med strømmen. Ting går litt av seg selv. Tre måneder og fem dager siden jeg startet recovery, og det å SPISE og å få i seg (mest mulig) kalorier er blitt en selvfølge.

Noen ganger er det sånn at man gjerne vil bli bedre, men man klarer ikke ta skrittet. Da blir man ikke frisk. Andre ganger tar man skrittet, men man gjør det fordi man må eller fordi andre forventer det. Man holde konstant igjen, og stritter i mot. Da blir man ikke frisk. Man kan oppleve begge situasjoner flere ganger, om hverandre. Og så kommer (joda, jeg lover at den kommer!) Den Gangen når både teori og praksis er på plass, to puslespill som endelig passer sammen, og ting klaffer. Jeg sier ikke at det er lett, for det er det ikke. Men recovery er verdt all smerte, sinne og tårer det vil koste.

Mat og spising er noe som har vært vanskelig for så lenge som kan huske. Det er tett knyttet opp mot bakteriefobien og redselen for å bli dårlig, to andre ting som også har fulgt meg så lenge jeg kan huske. Derfor har jeg ingen illusjon om at jeg en dag kommer til å ha en fullstendig uproblematisk forhold til mat og spising... men jeg er veldig sikker på at jeg ikke kommer til å ha en behandlingstrengende, diagnostisert spiseforstyrrelse resten av livet mitt!