Urinstinkt

Dette er et ekstra personlig, nært og vondt (hvertfall til å begynne med) innlegg, les med respekt, som alltid ♥

I slutten av 2013 begynte jeg å merke mer og mer til en rar og vond følelse. Jeg hadde mange vonde følelser, men akkurat denne utmerket seg. Det sies jo ofte at de som har anoreksi forsøker å «forsvinne», ikke bli lagt merke til, gjennom å gjøre seg så liten som mulig (noe som paradoksalt nok har stikk motsatt effekt). Jeg hadde også et stort og sterkt ønske om å forsvinne. Bare ikke gjennom å bli liten og umerkelig, så jeg tror ikke den følelsen hadde noe å gjøre med spiseforstyrrelsen. Jeg ville bokstavelig talt bli borte. Det var ikke det at jeg tenkte jeg ville dø, for det ville jeg ikke – jeg bare ville ikke eksistere mer. Jeg ville grave meg ned, gå i dvale, og... ja. Forsvinne.

Jeg sluttet mer eller mindre å svare på meldinger, og mistet kontakten med de svært få vennene jeg hadde regelmessig kontakt med. Jeg stengte foreldrene mine ute, så godt det lot seg gjøre. Den eneste jevnlige menneskelige kontakten jeg hadde var med menneskene i behandlingsteamet, de var den eneste tråden jeg hadde til samfunnet. En viktig tråd, men på mange måter kunstig. Jeg lekte med tanken på å kutte kontakten med de også. Jeg tenkte mye på å slette bloggen, slette instagram-kontoen, slette facebook-profilen. Melde meg ut av verden, rett og slett. Siste steg i mitt forsvinningsnummer. Heldigvis kom jeg aldri så langt.

Kanskje er det et slags urinstinkt? Jeg er/var alvorlig syk, i både kropp, hode og sjel. Vi mennesker er jo i bunn og grunn dyr, og det er naturlig for et skadet eller sykt dyr å trekke seg unna for å slikke sine sår i fred. Men hadde jeg trukket meg noe mer bort enn jeg gjorde, vet jeg ikke om jeg ville funnet veien tilbake. Det er en skummel tanke. Og at jeg nå tenker på dette som skummelt, er veldig bra. For den gangen gjorde jeg nemlig ikke det. Jeg var bare så sliten og trett, og alt jeg ville var å slippe å føle meg slik, uten at jeg visste hvordan jeg skulle få det til.

Jeg vet ikke når det skjedde, men denne følelsen begynte på et tidspunkt å bli svakere og svakere. Kanskje har det en sammenheng med at jeg begynner bli bedre ernært. Kanskje har det en sammenheng med at dagene blir lysere og lengre, for selv om jeg elsker mørketiden og på ingen måte blir i dårligere humør av lange og mørke dager, så kjenner jeg at «lysetiden» gjør meg litt lettere til sinns. På samme måte som det tok en stund før jeg skjønte at denne følelsen kom, har det også tatt en stund før jeg nå plutselig kjenner at den er i retur.

Mitt sterke behov for å komme bort fra verden, er blitt erstattet av et minst like sterkt behov for å komme nærmere verden. Trangen til å sperre meg inne, alene, er erstattet med en trang til å komme meg ut, treffe andre. Ønsket om å opphøre å eksistere er erstattet med en vilje til ikke bare å eksistere, men å leve.