«You look healthy»

For de fleste som har en spiseforstyrrelse, er «du ser bra ut» (eller tilsvarende) noe av det verste og tøffeste man får høre. Selv om det er ment som et kompliment, kjennes det ut som en knyttneve i magen. Det siste man ønsker er at noen skal se hvordan man ser ut, betrakte, vurdere, gjøre seg opp en mening om utseende som absolutt må verbaliseres. Spesielt siden i sommer har jeg jobbet mye med å takle slike kommentarer. En ting som jeg synes har hjulpet, er at jeg ganske enkelt har sagt «i lige så!» hver gang jeg har følt meg utilpass av at noen har sagt at jeg ser bra ut. Det har liksom ufarliggjort hele situasjonen.

Det kan være litt vanskelig å tolke akkurat hva den andre personen mener. Har man vært veldig synlig syk, så kan det selvsagt være vedkommende sikter til det fysiske utseende, men det er som regel snakk om så MYE mer. Vektoppgang og den fysiske forandringen er kun en liten del av recovery. Selv om resten av tingene skjer inni hodet, så vises også det svært tydelig på utsiden også.

Det finnes selvsagt unntak. Noen ganger er folk bare helt på jordet og sier det de tror man vil høre. Jeg husker særledes godt en episode i januar. Jeg var da på det fysisk og psykisk dårligste jeg noen gang har vært, og en bekjent kom bort til meg på butikken og entusiastisk utbrøt «så frisk du ser ut!». Det var enormt triggende, utrolig forvirrende og helt uutholdelig vondt.

Fortsatt har jeg mange ting jeg sliter med, men at mat og spising går såpass mye bedre utgjør naturlig nok en betydelig forskjell. Jeg får ikke lengre spasmer i mellomgulvet og hjernebarken når noen forteller meg at jeg ser bra ut. Selv om jeg fortsatt som regel sier i lige så. Nå føler jeg faktisk at jeg «look the part», både fysisk og mentalt. Og det er vel «mentalt» som er stikkordet. Jeg kom over følgende tekst, som er både vakker, viktig og godt beskrivende;

«You look healthy. And by that I don’t mean you look fat. I mean your face isn’t grey any more, the circles under your eyes aren’t so dark. Your lips aren’t cracked and dry and your hair isn’t thinning and brittle. I mean you seem more focused when I talk to you, You actually look at me and listen rather than being so unable to stay still or think about anything other than your illness that your eyes dart around the room and you nod manically the whole time I’m speaking. You seem calmer, stiller, quieter. You’re easier to have a joke with and you take things on board much more than you used to. I mean you laugh now, you’re less serious. There’s life about you, it’s in your eyes and your smile, it’s in the way you speak and even in the way you go about your daily tasks. You look healthy. You look happy. It really, really suits you.»

I øyeblikk som dette #6 (nærhet)

Det er tid for å si hadet. Jeg gir henne en klem. Ikke en rask og overfladisk en , sånn bare kinn mot kinn i et halvt sekund, men en ordentlig klem, sånn med armene rundt hverandre, som varer flere sekunder.

Det er ikke så populært i helsevesenet, og spesielt i psykiatrien, med ønske og behov for nærhet og fysisk kontakt. I behandlingsrelasjon er ting i utgangspunktet både privat og personlig, men da kun fra den ene parten. Den andre parten skal være profesjonell og nøytral, og det gjør det hele upersonlig. Alt skal tolkes, vurderes, journalføres. Som regel.

I dette øyeblikk tenker jeg ikke på noe av det, og ut av meg faller et lavt «Jeg har blitt så glad i deg». Tilbake får jeg et oppriktig «I lige så, Tora.»

Gjør mot deg selv som du gjør mot andre

Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg, er vel et ordtak alle kjenner til. Men la oss snu det om. Det er mange som ikke er snille med andre, men det er nok enda flere som ikke er snille med seg selv. De er omsorgsfull og forståelsesfull, overfor alle andre enn seg selv. Snill og tålmodig, med alle andre enn seg selv. Oppmuntrende og støttende, mot alle andre enn seg selv. Flinke til å komme med gode råd til de rundt seg, men følger dem ikke selv. Det høres kanskje teit ut men det ligger virkelig noe i det med å være venn med seg selv.

Mange mener at man må ta vare på seg selv, for når alt kommer til alt så har du kun deg selv. Alt er opp til en selv. Alt står (og faller) på en selv. Det er jeg dypt uenig i. Man er aldri alene. Og når det er noe man sliter med, så trenger man hjelp og støtte fra andre. MEN - det hjelper ikke hvor mye andre forsøker å bygge deg opp, så lenge du bryter deg selv ned. Med det mener jeg ikke at man må «ta seg sammen» eller at «alt bare sitter i hodet». Jeg snakker ikke om selve sykdommen, sykdomstankene, men tankene du har om deg selv. Det er to forskjellige ting. Jeg sikter til de tankene man har om seg selv, måten man snakker til seg selv på. Måten man «rettferdiggjør» handlingene sine på, som «...fordi JEG fortjener ikke bedre» eller «...fordi det er bare sånn det er» eller «...fordi det det har ikke noe å si». Automatiske tanker, som man kanskje ikke er bevisst på, men når man blir bevisst kan man jobbe med å endre på dem.

Jeg jobber med mine. Noen ting får jeg til, andre ting ikke. En konkret ting er dette med maten; når jeg er i tvil om hva jeg skal spise (som regel i forhold til sammensetting av måltider og kalorier), så tenker jeg hva jeg ville svart dersom noen var i samme situasjon og hadde spurte meg hva de skulle gjort. Svaret er alltid så enkelt; the more the merrier. Hvorfor skulle jeg fortjene noe dårligere enn de rundt meg? Hvorfor skulle DU fortjene noe dårligere enn de rundt DEG? Ta vare på deg selv! Vær snill og tålmodig med deg selv! Og gjør mot deg selv, som du ville gjort mot andre!

Recovery, fase 2 ("er det egentlig så nøye lengre?")

Mat? Spising? Ikke like gøy lengre. Ikke like entusiastisk lengre. Ikke lengre helt «frelst». Apetitten er fraværende. Samtidig er jeg mer opptatt av mat og matinntak. Tenker mer på det. Stresser mer over det. Irriterer meg over det, irriterer meg over at jeg stresser og tenker mer på det, irriterer meg over at jeg irriterer meg.

Det er altså mest psykisk det er tungt. Utad er det som det skal, vekta er innenfor normalen, jeg holder meg over minimumsgrensa for hvor mange kalorier jeg skal ha. Så det er i utgangspunktet ingen grunn til bekymring. Det bare... er en kamp. Og det har det vært hele veien, på en eller annen måte. Og det kommer det til å være lenge fremover, på en eller annen måte.

Jeg er kommet til det punktet hvor det er lett å gli tilbake. Ikke fordi dette nødvendigvis er dette er den vanskeligste delen, for det er det ikke, men fordi man ikke tror man trenger kjempe like hardt lengre. Man spiser bra, man har en sunn vekt. Spiseforstyrrelsen er en mye mindre del av livet, sammenlignet med da den var på sitt verste. Er det da så viktig, sånn egentlig, å være så himla nøye med mat og sånn da? JA. Fullstendig, 100%, helt sikkert ja. Det er akkurat like viktig som tidligere.

Tanker og følelser som tidligere ble sultet vekk, trent vekk og/eller kastet opp, er tilstede konstant. Hva de er og hvor de kommer fra er individuelt. Felles for alle i recovery er at de må handteres, på en eller annen måte. Tidligere har det vært på en destruktiv måte. Nå er det om å gjøre å ikke havne inn i den onde sirkelen igjen.

Kroppen føles fremmed, det er uvant, og tanker om å «spise sunnere» og «trene, bli fit og fast!» kommer. For det er liksom det som er normalt. Det er de tipsene som finnes i media, på nett, i samfunnet, overalt. Men det kan fort bli veien rett tilbake til spiseforstyrrelse (eller rett inn i en spiseforstyrrelse, for den saks skyld). Mange begynner spise mindre eller være mer aktiv, uten at vekta nødvendigvis går noe særlig ned. Kroppen blir skremt rett inn i overlevelsesmodus og klamrer seg til hver eneste dyrebare kalori, som jeg skrev et innlegg om nylig. Mindre næring gjør at man føler seg enda verre, og så sitter man der og føler seg like jævlig som før recovery, og tenker at "det er tross alt bedre å være jævlig og tynn, enn jævlig og «feit»".

Men så galt trenger det slettes ikke å gå. Man har to valg. Man kan jobbe med kroppen, iherdig men håpløst forsøke forandre noe man aldri vil bli fornøyd med, for problemet sitter jo i hodet, ikke på mage/rumpe/armer/lår. Alternativ to er derfor å jobbe med tankene sine. Og det best tenkelige utgangspunktet du kan ha når du skal jobbe med tankene, er en kropp og et hode som er godt ernært. Som sagt er kroppen er uvant. Det tar tid å bli vant til den, bli kjent med den. Gi deg selv tid.

Jeg sier det går bedre, med maten og spisingen, samtidig som det er like tungt som før, bare på en annen måte. Men jeg kjemper, og jeg ser jo ikke for meg at noe skal kunne forandre det. Jeg vet at grunnen til at jeg ikke har klart komme meg ut av det tidligere, selv om jeg har vært så nære, er at jeg har falt for de "det er ikke SÅ nøye"-tankene. Denne gangen er det annerledes. Det bare er så tungt...