I øyeblikk som dette #6 (nærhet)

Det er tid for å si hadet. Jeg gir henne en klem. Ikke en rask og overfladisk en , sånn bare kinn mot kinn i et halvt sekund, men en ordentlig klem, sånn med armene rundt hverandre, som varer flere sekunder.

Det er ikke så populært i helsevesenet, og spesielt i psykiatrien, med ønske og behov for nærhet og fysisk kontakt. I behandlingsrelasjon er ting i utgangspunktet både privat og personlig, men da kun fra den ene parten. Den andre parten skal være profesjonell og nøytral, og det gjør det hele upersonlig. Alt skal tolkes, vurderes, journalføres. Som regel.

I dette øyeblikk tenker jeg ikke på noe av det, og ut av meg faller et lavt «Jeg har blitt så glad i deg». Tilbake får jeg et oppriktig «I lige så, Tora.»