Recovery, fase 2 ("er det egentlig så nøye lengre?")

Mat? Spising? Ikke like gøy lengre. Ikke like entusiastisk lengre. Ikke lengre helt «frelst». Apetitten er fraværende. Samtidig er jeg mer opptatt av mat og matinntak. Tenker mer på det. Stresser mer over det. Irriterer meg over det, irriterer meg over at jeg stresser og tenker mer på det, irriterer meg over at jeg irriterer meg.

Det er altså mest psykisk det er tungt. Utad er det som det skal, vekta er innenfor normalen, jeg holder meg over minimumsgrensa for hvor mange kalorier jeg skal ha. Så det er i utgangspunktet ingen grunn til bekymring. Det bare... er en kamp. Og det har det vært hele veien, på en eller annen måte. Og det kommer det til å være lenge fremover, på en eller annen måte.

Jeg er kommet til det punktet hvor det er lett å gli tilbake. Ikke fordi dette nødvendigvis er dette er den vanskeligste delen, for det er det ikke, men fordi man ikke tror man trenger kjempe like hardt lengre. Man spiser bra, man har en sunn vekt. Spiseforstyrrelsen er en mye mindre del av livet, sammenlignet med da den var på sitt verste. Er det da så viktig, sånn egentlig, å være så himla nøye med mat og sånn da? JA. Fullstendig, 100%, helt sikkert ja. Det er akkurat like viktig som tidligere.

Tanker og følelser som tidligere ble sultet vekk, trent vekk og/eller kastet opp, er tilstede konstant. Hva de er og hvor de kommer fra er individuelt. Felles for alle i recovery er at de må handteres, på en eller annen måte. Tidligere har det vært på en destruktiv måte. Nå er det om å gjøre å ikke havne inn i den onde sirkelen igjen.

Kroppen føles fremmed, det er uvant, og tanker om å «spise sunnere» og «trene, bli fit og fast!» kommer. For det er liksom det som er normalt. Det er de tipsene som finnes i media, på nett, i samfunnet, overalt. Men det kan fort bli veien rett tilbake til spiseforstyrrelse (eller rett inn i en spiseforstyrrelse, for den saks skyld). Mange begynner spise mindre eller være mer aktiv, uten at vekta nødvendigvis går noe særlig ned. Kroppen blir skremt rett inn i overlevelsesmodus og klamrer seg til hver eneste dyrebare kalori, som jeg skrev et innlegg om nylig. Mindre næring gjør at man føler seg enda verre, og så sitter man der og føler seg like jævlig som før recovery, og tenker at "det er tross alt bedre å være jævlig og tynn, enn jævlig og «feit»".

Men så galt trenger det slettes ikke å gå. Man har to valg. Man kan jobbe med kroppen, iherdig men håpløst forsøke forandre noe man aldri vil bli fornøyd med, for problemet sitter jo i hodet, ikke på mage/rumpe/armer/lår. Alternativ to er derfor å jobbe med tankene sine. Og det best tenkelige utgangspunktet du kan ha når du skal jobbe med tankene, er en kropp og et hode som er godt ernært. Som sagt er kroppen er uvant. Det tar tid å bli vant til den, bli kjent med den. Gi deg selv tid.

Jeg sier det går bedre, med maten og spisingen, samtidig som det er like tungt som før, bare på en annen måte. Men jeg kjemper, og jeg ser jo ikke for meg at noe skal kunne forandre det. Jeg vet at grunnen til at jeg ikke har klart komme meg ut av det tidligere, selv om jeg har vært så nære, er at jeg har falt for de "det er ikke SÅ nøye"-tankene. Denne gangen er det annerledes. Det bare er så tungt...