Pay it forward

I de fleste av mine leveår har ikke livet mitt vært så mye verdt, sånn egentlig. Jeg har selvsagt alltid betydd noe for de rundt meg, men jeg har liksom aldri bidratt med noe her i verden. Jeg er den alle andre har hjulpet, den alle andre har støttet, den alle andre har tatt vare på, den alle andre har vært der for, den alle andre har stilt opp for, den alle andre har gjort ting for. Det har alltid føltes som et ganske betydningsløst liv. Bortsett fra det å holde meg i livet (og selv det har jeg ikke alltid klart på egenhånd), har jeg ikke noe å «vise til». Jeg har alltid fått, alltid tatt, aldri gitt. Og for å ha det helt klart - det handler ikke om utnyttelse, egoisme, grådighet eller valg, men om sykdom.

Selvsagt mener jeg ikke at syke mennesker er en byrde for samfunnet og de resurssterke skattebetalerne. Vi er heldige som bor her i Norge, hvor vi blir tatt vare på når vi ikke klarer oss selv. Men jeg tenker vi må gi noe tilbake. Når vi er i stand til det, altså. Jeg har ikke vært i stand til det – før nå. Og det har egentlig vært det som har vært målet mitt hele tiden, ikke å «bli frisk», men å bli stabil nok til å kunne gi noe tilbake. På en eller annen måte. Det å føle at man gjør en forskjell, at man på en eller annen måte setter spor, ikke bare ved å være til men ved å faktisk aktivt gjøre noe – er vel noe alle ønsker?

Jeg trenger fortsatt hjelp, støtte, å bli tatt vare på, at andre stiller opp. Men i tillegg til det, kan jeg også gjøre noe for andre. Det er ikke snakk om store, lifechanging, groundbreaking things, altså. Men for eksempel «bare» det å være i stallen. Mandager og onsdager samt tirsdag ettermiddag. Bidra, være til hjelp, gjøre det jeg kan, både fordi jeg blir glad av det og fordi det gjør at noen andres dag blir litt lettere. Og klatringen da. Jeg føler meg trygg på både å klatre og å sikre andre som klatrer. Andre føler seg trygg på meg også, så derfor kan jeg stille opp som sikrer når klatreklubben har eventer hvor folk kan komme for å prøve seg i veggen. Det føler jeg virkelig er et stort ansvar, noe jeg ikke tar lett på, og jeg er takknemlig for tilliten. Klubben blir glad, de som får klatret blir glad, jeg blir glad, win-win-win all around.

De siste ukene har jeg hatt en fast avtale om å sikret en klatregal liten apekatt på 3 og et halvt år, som har en mamma som ikke har brattkort (enda!) og som derfor er avhengig av at noen andre kan sikre. Og jeg kan det, og gjør det mer enn gjerne! Det kommer jeg til å fortsette med så lenge hun har lyst, for det er både fint og morsomt. Det er så gøy å klatre, og jeg synes det er trist om noen, kanskje spesielt barn, ikke får muligheten fordi de ikke kjenner noen som kan være med å sikre dem. Selv klatret jeg mye før jeg fikk brattkort, og da var jeg jo helt avhengig av at andre sikret meg.

Pay it forward går ut på å gjøre noe for andre, bare fordi man kan, uten å forlange eller forvente å få noe igjen for det. Også kan de andre gjøre noe fint for noen andre, og de igjen gjøre noe fint for noen andre igjen. En slags bølge av positiv energi og glede. Det trenges sårt her i verden. Også er det sånn at jeg tror fullt og helt på karma, som sier at om du gjør gode ting vil det komme tilbake til deg igjen ♥