Noen
ganger er det kanskje sånn at når man går å sjangler rundt lenge,
så må man til slutt falle og slå nesa hardt og brutalt i betonggulvet før man kan
reise seg og finne balansen? Etter de to tidligere nevnte ukene i et
kullsort helvete, har jeg omsider funnet et slags fotfeste. Jeg sier
ikke at jeg er out of the woods enda, for veien er lang,
men jeg har flere av disse viktige faste holdepunktene og det vil nok
bidra til at jeg klarer holde hodet over vannet.
Dette
med alternative metoder, mestringsstrategier, har alltid vært et
tema menneskene i helsevesenet har pushet på, når de mørkene, destruktive tankene kommer. Ting å gjøre i
stede for å skade seg, i stede for å bli begravd og kvelt av
selvhat, håpløsthet, meningsløshet. Gå en tur, se på tv, dra på
besøk, sett på en film, lag noe godt å spise, les en bok, osv.
Veldig mange forskjellige mennesker har snakket til meg om dette,
uten å skjønne at de slike ting i beste fall kun utsetter de mørke
tankene og følelsene. Det er bare distraksjoner, og med en gang
distraksjonene tar slutt så står monstrene klare. For mine monstre
er ikke slike som går over bare jeg gir det tid. «I stede for»
betyr derfor egentlig bare «i tillegg til».
Det
betyr ikke at jeg er fucked. Jeg bare må omformulere og presisere
ting. «Distraksjoner» hjelper meg lite, det jeg trenger er
«innhold». Det hjelper ikke å bare gjøre noe annet og trykke
monstrene ned; det må være noe som er så mektig at det rett og
slett ikke er plass til monstrene. Det er jo en kjent sak at
kjærlighet er størst av alt, så ting som fyller hjertet mitt med
kjærlighet og glede er fryktelig effektiv. Heldig som jeg er, har
jeg i år funnet hele to ting som har den effekten; nemlig stallen og
klatring. To ting jeg elsker, to ting jeg brenner for. Og som jeg
nevnte i forrige innlegg, så er begge deler omsider i gang igjen nå i
september, etter to uendelig lange måneders sommerferie.
Forsiktig, håpfull optimisme?
Ferske
sår er en hemsko, som i beste fall forhindrer meg i å kunne gi alt
jeg har, i verste fall forhindrer meg i å overhode delta. Så
selvskading og uoverkommelige tunge tanker er det ikke rom for å
klatreveggen eller midt blant en flokk hester. Heldigvis. De er
sterkere og vinner over monstrene. Ikke for alltid, men der og da, og
også en stund etterpå. Å vite at jeg snart skal tilbake til
stallen eller klatreveggen, er også med på å holde dem i sjakk.
Det kommer til et punkt hvor jeg er nødt til å gjøre et valg, og
jeg velger hestene og klatringen over selvskading. Det betyr ikke at det er lett, for det er et valg
jeg veldig aktivt må gjøre. Spesielt i disse dager (men akkurat det er noe jeg kommer
tilbake til senere, kanskje).
Jeg
starter opp med litt lengre dager i stallen mandager og onsdager, i
tillegg til at jeg nå også er der og hjelper til med rideskolen
hver tirsdag. Føler meg tryggere og har litt mer ansvar enn før
ferien, det setter jeg pris på. Det er fint å merke at det går
fremover. Stallen blir bare mer og mer «min» plass. Før ferien var det
litt sporadisk klatring, nå satser jeg på å ha en fast klatredag
hver torsdag ettermiddag. Det er godt å ha faste ting på
timeplanen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; struktur, forutsigbarhet, trygghet,
faste holdepunkt, gode mennesker og gode gleder er mine beste venner.
Helt nydelig å lese om stallen og klatreveggen, Pantora. Det gjør godt å høre at du har noe du brenner for, og som hjelper deg litt. Fantastisk! Stor klem til deg.
SvarSlettTakk Marianne :)
Slett