Øyeblikk #13 (en annen verden)

Klatreveggen er vanligvis ikke åpen i helgene, men akkurat denne helga er det den årlige Matfestivalen i samme hall som klatreveggen er i, og i den forbindelse har veggen åpent noen timer. Jeg stiller gladelig opp som sikrer. Når jeg kommer inn i hallen er det stappfullt av folk, luften er klam og tung og det er i ferd med å bli for mye for meg. Heldigvis er det en skillevegg som skille klatreveggen fra resten av hallen, og der bak er det roligere.

Rett utenfor er det ridning, med hestene fra «min» stall. Jeg har med meg en ekstra energi-bar som jeg gir til hun som er der, jeg regner med at hun trenger det. Det gjør hun, øynene hennes lyser opp og hun blir så glad og overrasket at hun gir meg en klem. Hun betyr mye for meg. Jeg blir også glad.

Det er for det meste barn som kommer for å klatre. Spente og ivrige små. Hver enkelt barn jeg sikrer, spør jeg først om de har klatret før, hva de heter, forteller de hva jeg heter, og spør om de vet hva de skal gjøre når de skal komme ned igjen. Jeg knyter de nøye inn og sjekker at klatreselen deres sitter som den skal. Og selvsagt skryte jeg av dem underveis og når de er ferdige.

Når man tenker over det så skal det mye tillit til fra både de små klatrerne, og ikke minst foreldrene deres. Veggen er hele tolv meter høy. Jeg er redd for å gjøre noe feil, for at noe skal skje, men kanskje er det bare sunt, man skal jo ha respekt for det man holder på med. Samtidig føler jeg meg jo fullstendig trygg på at jeg vet hva jeg gjør.

Å føle seg fullstendig trygg i en situasjonen hvor det er mange mennesker til stede som følger med på hva jeg gjør, og hvor en feil kan få fatale følger, er for meg fullstendig absurd! Jeg, som er redd andre mennesker, som knapt tør gå ut alene, som helst ikke vil bli lagt merke til! Men dette går likevel fint. Jeg befinner meg i en rolle jeg føler meg trygg i. Dette er paradoksalt nok et pusterom i en ellers kaotisk hverdag. Jeg slapper av, jeg føler meg rolig. Jeg koser meg!

De tre siste tre dagene har jeg vært innlagt på legevakta, og det har vært enorme mengder angst, tårer og frustrasjon. Nå er det som om jeg er i en helt annen verden. Og i denne verdene vil jeg bo.