Sjumilssteg - alt på en gang

Omsider kan jeg fortelle om alt som jeg ikke har villet dele før det var overstått/i boks. For nå er det nettopp det! Jeg har flyttet, og bor nå mer sentralt, rett i nærheten av legekontor og psykolog, kun et steinkast unna hallen hvor klatreveggen er (hipp hurra!!) og mye nærmere stallen enn jeg var før. Her er det vertikaldelte leiligheter som ble bygget i fjor. Det er godt å slippe ha noen boende rett over hodet, her er det stille og jeg trenger så inderlig denne roen. Leiligheten var umøbelert så alt her er nytt og fint – og MITT! Bortsett fra selve leiligheten da, den bare leier jeg. Jeg har bodd her i snart to uker og begynner å komme på plass. Bo meg litt inn. Bli vant til alle de små detaljene som «ikke stemmer» til å begynne med, men som etterhvert vil føles naturlig. Forhåpentligvis.

Nå er jeg dessuten nærmere «utelivet» og kan være mer sosial med venner i helgene. Sånn en gang i blant i det minste. Det er betydelig lettere at det er gåavstand til de fleste ting, og jeg ikke lengre er avhengig av skyss uansett hvor og hva jeg skal, men det er faktisk plutselig heller ikke noe problem lengre, for midt oppi flyttingen så kjørte jeg samtidig opp! Det er over seks år siden jeg var ferdig med alle de obligatoriske kjøretimene. Teorien og selve oppkjøringen var det jeg hadde igjen. Den teorier, uff, jeg bare orket ikke begynne lese, orket ikke tanken, så jeg utsatte og utsatte og utsatte. I sommer fikk jeg mulighet til å være med på et teorikurs som var for de som sliter med å kommer i gang med teorien, hvor vi fikk alt inn med t-skje, og det var gull verdt. Det gikk noen måneder før jeg fikk tatt den, men det gikk kjempebra, bestod på første forsøk med kun 3 feil (kan ha maks sju feil, av 45 spørsmål). Oppkjøringen hadde jeg nøyaktig fem uker senere, og bestod med glans. Fikk bare skryt av sensor. Nå har jeg leie-bil inntil jeg på en eller annen måte får en egen. Forhåpentligvis.

Det er vel forståelig at å gjennomføre disse to tingene har kostet meg ekstremt mye, på mange måter. Alle og enhver kan vel være enig i at det er uendelig stressende å skulle kjøre opp, og at det å flytte virkelig tar på både fysisk og psykisk. Den siste halvannen måneden har vært alt annet enn forutsigbar og trygg. Jeg er helt utmattet, samtidig som jeg er forferdelig rastløs. Ryggen verker bare jeg sitter eller står i feil stilling noe sekunder. Jeg lengter etter søvn, men den kommer ikke, og selv når den kommer så «virker» den ikke, jeg er fremdeles utslitt når jeg våkner. Kanskje må jeg bare være forberedt på at det vil fortsette å være slik en stund fremover. Og så vil de snu etterhvert. Forhåpentligvis.

Men for all del, det er godt. Førerkortet har gnagd i bakhodet i over seks år. Dette med en ny bolig har også vært et tema over flere år, men det skal jeg komme tilbake til å et annet innlegg. I tillegg til disse svære forandringene, har jeg fått en nydelig liten topp på kransekaka; jeg har begynt å ha vakter i klatreveggen. Jeg er helt overveldene lykkelig over tilliten! Jeg får mer ansvar og mulighet til å bli enda mer aktiv i klatremiljøet, bli kjent med flere folk, samt klatre oftere. Jeg har tenkt på det tidligere, men jeg har bodd et stykke unna og har jo derfor vært avhengig av skyss, noe som jo vanskeliggjorde det. Nå bor jeg så nært veggen som det er mulig å bo! Og nå som jeg kommer meg rundt selv så er det dessuten lett å bare dra opp i stallen. Kanskje kan jeg hjelpe til med hestene til de jeg kjenner. Kanskje kan jeg hjelpe dem med stallarbeidet. Kanskje får jeg sitte og se dem ri. Bare å få være i stallen er nok for meg, hva jeg gjør er ikke nødvendigvis så nøye. Jeg får bare fortsette å fylle på med gode ting mens jeg holder ut, i påvente av bedre tider med mindre tankekjør.

En påminnelse jeg en gang fikk

fra ei som visste hvor viktig dette var.

Jeg trenger fortsatt å bli minnet på dette.