Det som ikke bare kan løses

Det er litt over et år siden jeg postet dette innlegget og fortalte at jeg hadde startet å be om hjelp fra legevakten, før jeg kuttet meg, i stede for å kutte meg. I året som har gått har jeg vært der mang en gang og pratet, og mange ganger har jeg blitt innlagt. Det begynner bli en stund siden sist nå. Ikke fordi jeg ikke har behov for det, men fordi jeg ikke vil. Ikke orker. Ikke tør. Jeg vet hva som (høyst sannsynligvis) venter meg der; en lege som skal «fikse», «ordne opp», «hjelpe». Som tror at hun/han i løpet av den lille stunden skal være i stand til å løse problemet. Foreslår ting og spør om tang. Jeg forteller, forklarer, jeg går jo fast til både lege og psykolog. Hadde det vært noe som bare kunne fikses, ville jo min dyktige psykolog eller fantastiske fastlege bare fikset det. Det som gjør vondt inni meg er ikke noe som kan løses, det finnes ingen åpenbar eller enkel eller rask løsning.

Oppgittheten/skuffelsen/irritasjonen jeg ser i dem når de innser at det ikke er noe konkret de kan gjøre for meg – jeg holder det ikke ut! Dumme meg, som ber om hjelp uten at det er noe som kan hjelpe meg. Jeg vil snakke, det er jo egentlig bare det jeg vil, men det er vanskelig, for leger vil jo som regel løse ting, få resultater, ikke bare snakke. Da er det faktisk lettere å bare ikke sette verken meg selv eller legevaktslegen i den situasjonen.

Noen ganger treffer jeg på flotte, fantastiske, tålmodige, forståelsesfulle leger. Det hjelper meg og gjør så godt! Men treffer jeg på feil lege vil det med stor sannsynlighet ende opp med å bli verre enn det var i utgangspunktet. Har jeg råd til å ta den sjansen? Nei.