Øyeblikk #15 (hjernen av, hjertet på)

Vi sitter i et sammarbeidsmøte. Et ansvarsgruppemøte. Det er meg det handler om. I tillegg til min fastlege og min psykolog er det flere andre mennesker der, flere jeg ikke har møtt før, som jobber i forskjellige deler av kommunen. Disse nye vet lite om meg, så fastlegen forklarer og forteller, om aspergers, om meg og min fungering, hun gestikulerer, bruker metaforer, forskjellige ansiktsuttrykk, er ivrig og engasjert. Temaet er alvorlig. Men hun er så gøy, så skjønn, jeg sitter å smiler for meg selv. Og hun har så rett i det hun sier. Jeg er så glad jeg har en sånn fantastisk flott og dyktig fastlege på mitt lag.

Etter at hun er ferdig med den lille talen sin, ser hun på meg, som for å få bekreftelse på at det hun har fortalt stemmer. Jeg klarer ikke holde igjen lengre og må bare le litt. «Så søt du er!» faller det ut av meg. De andre i rommet trekker på smilebåndet. De satt nok der og tenkte nøyaktig det samme som meg.