Når man er så sårbar at det er direkte flaut

For over en måned siden skrev jeg at jeg var mye emosjonell og «sippete. Det har fortsatt, og bare blitt enda verre. Jeg sliter en del nå, og er i et kjempedårlig humør. Det er rideleir i stallen for tiden, jeg er der ikke hele tiden, men likevel en del. Hjelper til når barna rir, samt før og etter, så drar jeg hjem og hviler når de spise/pauser. Jeg er der også ofte på ettermiddagene for å stelle litt i stallen, og ofte tilbringer jeg nesten hele dagen der i helgene, så det blir liksom til at jeg er der mye. Jeg tilbringer nok mer av våkentiden min i stallen enn hjemme. Hadde jeg ikke hatt stallen å dra til, så hadde jeg ikke hatt noen grunn til å ikke bare la alt gå til helvete. Jeg blir fysisk sliten, men det er bedre å være der og slite meg litt ut enn å sitte hjemme uten noe å gjøre, for da vet jeg ting vil gå veldig galt, veldig fort. Stallen er et safe haven, for selv om følelsene herjer vilt også når jeg er der, så får jeg hvertfall ikke gjort meg selv noe. Jeg prøver å holde meg samlet når jeg er der, men det slår stadig oftere sprekker. Det bekymrer meg veldig, for jeg er redd jeg virker sur, er redd for å være en som sprer dårlig stemning. Så det blir liksom feil uansett hva jeg gjør, blir jeg hjemme så går det ut over meg selv, drar jeg i stallen så går det (potensielt) ut over de rundt meg.

Det skal så fryktelig lite til før jeg blir opprørt. Tårene sitter fryktelig løst, jeg blir så lett lei meg og frustrert. Selv den minste ting, som kanskje til og med ikke egentlig er noen «ting», setter meg helt ut av balanse. Jeg er så sårbar at det er direkte pinlig. Jeg bare mister meg selv i alle de overvelmende følelsene. Når jeg gråter så er det fordi jeg rett og slett ikke klarer stoppe tårene, jeg gråter aldri med vilje, men jeg er så redd for at noen skal tro det, for at noen skal tenke at jeg gjør det for å få oppmerksomhet eller tenke at det er teit/ubehagelig at jeg griner. Derfor ender jeg som regel opp med å gå en annen plass, eller bare late som ingenting og bare gjør det jeg skal gjøre og forsøker å snufse så lite som mulig mens tårene bare lever sitt eget liv.

På søndag gikk jeg rundt med gråten i halsen nærmest hele dagen, mens jeg var i stallen, og på kvelden så klarte jeg ikke holde det tilbake lengre. Jeg satt alene inne på dekken-rommet og gråt, det var nesten ingen i stallen og særdeles liten sannsynlig for at noen hadde noe ærend der jeg satt, men det var faktisk ei som kom inn. Ei som pleier instruere meg når jeg rir, og som håndterte det fint den gangen jeg var så stresset at jeg begynte å gråte der jeg satt oppå hesten. Hun var rolig og snill også denne gangen, og spurte hva det var, hva jeg satt å tenkte på. Jeg fikk fortalt henne hva det var akkurat da; Frøya hadde blitt barbert tidligere på dagen (noe som av en eller annen grunn ble en voldsom emosjonell innvirkning på meg, forstå det den som kan??), så hun var nødt til å ha dekken fremover nå, men hun har ingen egne dekken, pluss at jeg fant noen bittesmå, sorte kuler på nakken hennes som jeg ikke hadde sett tidligere. Instruktøren sa at dekken er det jo bare å låne av de andre, og de kulene på Frøya kunne hun gå og se på. Det var nok til å roe meg betraktelig ned. Kjempeenkle løsninger/svar på noe jeg hadde gått rundt og psyket meg selv fullstendig ut over.

Det er som regel slik at det skal veldig lite til for å roe meg ned, problemet er at jeg klarer det ikke selv. Jeg bare surrer meg selv helt inn i det til jeg nesten kveles, til jeg hare helt panikk, og til slutt bare trykker jeg alt vekk og vekk og vekk. Helt til alt sprenges. Sånn skikkelig. Når jeg får luftet ting for noen andre derimot, så er det som om luften går ut av stress-ballongen min. Ting jeg kaver med på egenhånd i dagesvis er ting det kan ta kun minutter å løsne opp i ved hjelp av andre. Så det jeg egentlig trenger/ønsker når alt bare raser inni meg, er å be om litt støtte. Det er selvsagt mye mer som ligger bak "sammenbruddet" enn bagatellen som utløste det, likevel hjelper det å få prate litt med noen. Ikke om livet og døden og de store temaer liksom, men bare få luftet den (sannsynligvis) bittelille tingen som utløste akkurat det sammenbruddet der og da. Men det er ikke bare-bare å gå rett bort til noen å be om det. Også er det jo dette med at jeg føler meg så uendelig dum.

Jeg holder ikke ut alle disse følelsene, alle disse små tingene som kveler meg. Det er for mye og for overveldende og jeg hater meg selv så uutholdelig intenst for at jeg er den jeg er. Og på toppen av det kan jeg ikke bli en byrde for andre. Igjen blir det feil uansett hva jeg gjør.