Den største lykke

I slutten av mai skrev jeg om «et fremskritt av de større». Da var jeg så vidt i gang, og man kan vel trygt si at mye har skjedd på kort tid. Stall-kompis Ida nærmest tvang meg med på en liten ridetur sammen med hennes og hennes hest for noen uker siden. Det gikk fint, så jeg tvang henne med på en tur dagen etter. Ganske små turer, men det er jo greit å begynne smått. Dagen etter det igjen var jeg gira på enda en tur, når man først er i gang så er det like greit å bare fortsette! Ida kunne ikke, men jeg dro på tur med noen andre. Noen jeg ikke hadde ridd med før (åpenbart, siden jeg knapt har ridd tur før), så jeg var litt nervøs, også fordi dette ble en enda lengre tur, i tillegg til at det var en løype jeg red da jeg hadde en av de dårlige tur-erfaringene (dog med en annen hest enn Frøya). Frøya var litt skeptisk, kanskje merket hun min skepsis også, men turen gikk bra, og jeg ble positivt overrasket over hvordan hun håndterte det hele. Blant annet så gikk jeg av henne og leide henne forbi naboen som har høns (fordi de 10-kilos dyrene er livsfarlige, tydeligvis??), og det samme gjorde jeg gjennom undergangen som går under hovedveien. På tilbaketuren så red jeg gjennom undergangen, noe hun taklet helt fint, og forbi naboene. Hønsene var ikke ved veien akkurat da, men hun vet jo at de er der, og tok det sånn passelig med ro likevel. Det gjorde meg mye, mye tryggere på henne. Den turen var den tredje turen som gikk bra, dermed hadde jeg offisielt hatt flere gode opplevelser (tre) enn dårlige (to) på tur, og det føltes godt.

God-tur nummer tre!

På lørdag som var, dro vi på tur igjen. Samme jente og samme hest som sist, og samme område, bare at vi red en mye lengre løype, og turen ble over to timer lang! Vi bare koste oss alle fire. Jeg slappet av, Frøya slappet av, været var aldeles strålende. Jeg red i bare singlet, og singletvær-dager er ikke noe vi får spesielt mye av her oppe. Den andre hesten var forøvrig Tarzan, som jeg har hatt på halv-fôr siden i vinter. Han har vært skadet, men har mot alle odds blitt bedre. Helt som før vil han nok ikke bli, men han er god nok til å ri på rolige turer. Og det varmer hjertet mitt sånn at «mine» to små hester går på tur sammen og kommer så fint overens! Jenta som rir Tarzan er erfaren og rolig, og veldig hyggelig. Jeg og Frøya føler oss så trygge sammen med henne og Tarzan. Jo flere turer vi får, jo bedre går det. Jeg er enda litt skeptisk til hvem vi rir med, det føles trygt å vite at det er noen jeg kjenner relativt godt, og at det en hest som Frøya er komfortabel med. Man kan ri selv om hestene ikke er bestekompiser, bare at da må man holde god avstand til hverandre, men det er jo så mye hyggeligere å ri side om side uten av hestene får fnattt. Frøya mi er en helt super turhest (så fremst vi rir sammen med andre, og det gjør vi jo). Det var en skikkelig drømme-tur, og generelt sett en av de fineste opplevelsene jeg har hatt i mitt liv.

På toppen av det lille berget så fikk hestene spise litt gress,

de fikk gå litt dit de ville og de endte opp med å nesten stå oppå hverandre!

Og som en liten topp på kransekaka, så fikk jeg for noen dager siden muligheten til å ri Tarzan. Det er noe jeg har trodd jeg aldri ville få gjøre igjen, for skaden han fikk i vinter var såpass alvorlig. Han begynte å ri litt turer for en stund siden, men det er kun hun som har han som rir han, og jeg visste ikke om jeg fikk lov. Selv om vi begge to har han på halv-fôr, er Tarzan utvilsom hennes hest. Hun har hatt han lenge og er så flink med han, og han (som er en ganske nevrotisk hest) er så trygg sammen med henne. Jeg gikk sammen med dem på en kort tur, hun red den ene veien også red jeg hjem igjen. Det er lenge siden noen andre enn hun har ridd han, så han fikk litt fnatt da han plutselig fikk meg på ryggen, men han er en varsom og snill type så han gjorde ingen store utfall, og han roet seg etterhvert. Han har ikke sal, og når man er vant til sal så finner man fort ut av å sitte på en hesterygg ikke «bare er å sitte der», det krever mye balanse, men det er god trening. I trav ville jeg nok falt av men i skritt går det greit. Det er noe eget å ri barbak (barbak = uten sal), det å kjenne bevegelsene under seg og varmen fra hesten, man kommer liksom så mye nærmere ♥ 

Sånn ser forøvrig rumpa og lårene ut når man har ridd barbak, hehe!