Hva om kjærlighet ikke er nok

Da jeg fikk vite at jeg, for alvor, skulle få mulighet til å ha en hest på fòr, var jeg skeptisk. Redd for at jeg ikke ville klare ansvaret, redd jeg ikke ville ta godt nok vare på hesten. Marie forsikret meg om at det ville gå helt fint, og jeg har jo mange rundt meg som jeg kan be om hjelp og råd. Så jeg tok sjansen, og fikk Frøya på hel-fòr. Etterhvert som jeg ble bedre og bedre kjent med henne, og gladere og gladere i henne til jeg til slutt begynte å elske henne, så sverget jeg på at hun aldri skal «lide» uansett hva jeg gjør mot meg selv. Hun skal komme først, alltid. Hun skal få alt hun trenger, og mer til. Den høyt elskede hesten er min førsteprioritet her i livet. Ingenting jeg gjør mot meg selv skal gå på bekostning av henne.

At jeg skulle slutte helt med å skade meg, var urealistisk å forvente, men det skjer ikke like ofte som før. Og de gangene det har skjedd siden hun kom, har jeg likevel vært i stallen, som om ingenting har skjedd. Jeg har dog tillatt meg selv å ta èn dag fri fra selve ridningen, men kun èn, og har likevel vært i stallen og stelt med henne. En dag fri innimellom bør hun jo få uansett.

Når ting har gått bra lenge, så begynner man å anta at det kommer til å fortsette å gjøre det. Det er ofte når man begynner føle seg trygg at man går på en smell. Og det skjedde; jeg var uheldig. Ikke med selve skaden, men med legen jeg møtte på legevakten. Jeg fikk ikke den behandlingen jeg skulle fått. Ikke fordi han ikke ville, men fordi han mente han ikke kunne, at det ikke lot seg gjøre. Jeg var svært uenig, det ville ikke vært noe problem, men hva jeg mente betydde ingenting. Det førte til at jeg plutselig ikke kunne ri. Jeg kunne plutselig ikke sette Frøya først. Ikke uten at det gikk på helsa løs.

Et sår som er behandlet holder seg helt og lukket selv om man er aktiv. Et sår som ikke blir det, vil bevege på seg og potensielt rives opp dersom man er aktiv. Et sår som blir behandlet gror på en uke. Et sår som ikke blir det, bruker 1 til 2 måneder. Denne gangen var jeg heldig; det tok ikke mer enn litt over en uke før det hadde rukket å bli såpass mye bedre at det hvertfall ikke kunne bli verre, og jeg kunne starte rolig opp igjen. Kanskje høres ikke det lenge ut, men det var i slutten av sommerferien, og jeg gikk fra å ri 6 dager i uken til bom stopp.

Den dårlige samvittigheten tok et solid kveletak på meg. Den gnagende følelsen av å ikke være i stand til å ta godt nok vare på henne. Det viktigste for meg er at Frøya har det bra. Hun er min sol og måne og stjerne, hun er hele min verden, hele mitt liv. Uten henne har jeg ingen grunn til å stå opp hver morgen, ingenting å kjempe for. Jeg klarer meg ikke uten henne, men er samtidig veldig klar over at om jeg ikke klarer ta godt nok vare på henne så må jeg la noen andre gjøre det. Å måtte si henne fra meg, det er min største frykt og mitt verste mareritt.

Noe av det som skremmer meg mest er at denne hendelsen ikke har dempet den intense trangen jeg har til å skade meg. I følge all logikk burde dette vært et wake-up call, men det er ikke det. Og det gjør at jeg føler meg enda jævligere. Jeg vet at jeg risikerer å bli tvunget til å måtte ta en pause, kanskje en lengre en, men jeg klarer likevel ikke å la være.

Jeg kan gi henne all verdens omsorg, kos, stell og kjærlighet, men det er ikke slik at det nødvendigvis er nok. Hun trenger oppdragelse, opplæring, grenser, trening, og det er ekstremt begrenset hva jeg, med min korte «karriere», får til. Jo mer jeg tenker, jo mer innser jeg hvor lite jeg vet. Jo mer jeg gjør, jo mer innser jeg hvor lite jeg kan. Den siste tiden har jeg blitt stadig mer usikker, og trengt stadig mer hjelp med henne. Jeg er heldig som får hjelp. Hun som instruerer meg pleier også ri Frøya selv innimellom for å få henne mer «på plass», på en måte jeg ikke kan. Det er jeg evig takknemlig for! Samtidig knuser det meg at det er noe jeg ikke får til selv.

Hun lider ingen nød, den hesten, tvert i mot så har hun det som plommen i egget. Likevel føler jeg ikke at det jeg gjør er godt nok. Jeg gir alt jeg har for henne, og får tilbakemeldinger på at jeg er flink med henne, men klarer ikke tro på det, klarer bare ikke tro på at det jeg gjør er godt nok. Frøya fortjener det beste og jeg lever i konstant redsel for at «det beste» rett og slett ikke er meg.