Hvordan "en dårlig dag" ser ut

Allerede når jeg våkner føler jeg meg sliten, utslitt faktisk. Null overskudd, men tenker at jeg skal nok klare å komme meg gjennom dagens planlagte avtaler, må jo det. Frøya har time til saltilpassing klokka 10. Jeg drar opp i god tid. Måkker boksen hennes, tar henne inn, skyller av bena hennes, steller og børster henne møysommelig, gir henne høy for å holde henne fornøyd siden det er dødskjedelig for henne å stå inne. Når klokka er ti og jeg står klar med Frøya, får jeg beskjed om at timen vår ikke er før elleve. Det har blitt flyttet på, noe jeg ikke har fått med meg. For å forhindre at verden faller sammen rundt meg så er jeg flink til å forberede meg selv på at det ikke alltid er slik at ting går etter planen. Akkurat denne morgenen hadde jeg glemt å minne meg selv på nettopp det. Denne forskyvningen, den uforutsette og uante forandringen, gjør at alt raser. Og derfra går det bare en vei.

Når jeg får vite at det er noen andre som har time klokka ti, blir jeg umiddelbart sur over at jeg ikke hadde fått beskjed. Jeg sier flere ganger «jeg har fått beskjed om at det var klokken ti!». Saltilpasseren sier forsiktig at den andre har reist et stykke for å komme hit, at det ville være dumt for de om de må vente. Det skjønner jeg, og innfinner meg med at jeg får vente en time, men ut av munne min faller det likevel bare trass. Saltilpasseren sier at hun tror kanskje jeg får vente, «ja jeg må vel det, da!» sier jeg, snur ryggen til og går. Jeg merker selv at jeg er direkte usympatisk. Resten av tiden prøver jeg virke så hyggelig og åpen som jeg bare kan med saltilpasseren, samtidig som jeg er smertelig klar over hvor mye førsteinntrykket har å si.

Jeg har verken ridd mye eller lenge, og selv om det hovedsakelig er jeg som rir Frøya så vet jeg ikke hvor mye jeg kan bidra med. Hvordan salen skal kjennes ut, hvordan det kjennes ut når noe ikke stemmer, hvordan hesten oppfører seg når noe er ubehagelig osv, det vet jeg ikke noe om. Jeg vet ikke om jeg kan svare på saltilpasserens spørsmål, jeg vet ikke om jeg vil kunne stille henne de rette spørsmålene. Derfor vil gjerne ha med noen andre, noen mer erfarne sammen med meg. Jeg spør hun som pleier ri Frøya for meg innimellom, men hun er opptatt. Den andre jeg spør er heldigvis ledig og villig til å være der. Og godt var det, for jeg kan ikke engang svare på hvilket merke Frøyas sal er. Saltilpasseren er en svært hyggelig, dyktig og kunnskapsrik dame. Jeg føler meg som en jævla amatør. Salen ligger ok på ryggen hennes, og saltilpasser spør meg om hvordan salen føles når jeg rir. Hvordan Frøya er når jeg rir. I mangel på bedre svar så sier jeg bare «bra!». Hesten går som den skal og jeg merker ikke noe rart med salen. Fint, sier hun. Salen skal få litt mer fyll i seg så den blir litt jevnere, ellers er det ikke noe mer. Og så er det nestemann sin tur.

Det gikk fort og det tar litt tid før ting synker inn. I stressende situasjoner blir hjernen min til en foodprossesor og alle tanker blir bare most og ugjenkjennelig. Etter en stund klarer jeg å tenke litt igjen. Det var veldig, veldig dumt av meg å si at det går bra med salen og med hesten, for det vet jeg strengt tatt ikke. Jeg er ikke så finjustert som de som har ridd lengre, jeg har ikke den følelsen for sal og hest og ridning som de mer erfarne har. Helst burde jeg ridd mens saltilpasseren så på, så hun kunne sett hvordan salen ligger og beveger seg. Jeg håper at siden hun synes den lå fint på Frøya, så betydde det at det var som det skulle. Og jeg har ikke hørt at noen andre har sagt noe om salen. For å være på den sikre siden så sender jeg en melding til hun som rir Frøya innimellom. Hun svarer at hun synes salen glir litt, og hjertet synker i brystet mitt. Jeg har kasta bort den verdifulle muligheten til å få retta opp i noe som kan være feil for hesten.

Jeg skulle bedt om å få ri, men Frøyas time er over og det er for sent. Dumme meg har ødelagt alt! Tårene har presset på lenge og nå klarer jeg ikke lengre holde dem igjen. Jeg går bort til en av de andre i stallen, klarer såvidt skvise ut hva jeg grubler på. Hun spør om jeg vil hun skal gå og be om at jeg får ridd litt, lettet kvekker jeg ut et «ja». Jeg sitter og gråter mens hun går å spør, og jeg føler meg som en liten drittunge som må ha hjelp til alt i hele verden, en tragisk idiot som ikke klarer snakke men bare sitter og griner. Faen.

Frøya blir rastløs og utålmodig av å stå inne. Vanligvis er hun fin å håndtere, men nå er hun kjempelei. Hun er jo verdens fineste hest, men nå viser hun seg ikke akkurat fra sin beste side. Jeg har kontroll på henne, men må krangle litt med henne. Det er flaut. Kanskje er jeg ikke streng nok, kanskje gir jeg ikke henne rette beskjedene. Jeg får følelsen av at saltilpasseren blir litt oppgitt, noe som bare forsterker følelsen av at jeg er en amatør som ikke aner hva jeg holder på med. Når jeg skal opp på Frøya så nekter hesten å stå inntil trappa man bruker for å komme seg opp. Saltilpasseren går på siden og omtrent bare løfter hele Frøya på plass så lett som bare det, sier at «man må bare sette dem på plass», og jeg krymper meg.

Så fikk jeg ri da, heldigvis, og fikk èt verdifullt tips å ta med videre. Etterpå rir jeg på en bitteliten tur, uten sal. Når jeg kjenner varmen fra henne og de rolige bevegelsene hennes under meg, finner jeg roen et lite øyeblikk. Dessuten er jeg enormt takknemlig for at jeg har folk i stallen som stiller opp for meg, jeg ville ikke klart meg uten dem ♥

Jeg hadde avtalt å dra hjem til mamma og pappa, hvor også kona til søskenbarnet mitt skulle komme med deres nyfødte baby. Planen var jo at jeg skulle være i stallen mellom ti og elleve, men ting tar tid og klokken er blitt to før jeg er ferdig med alt jeg skulle. Jeg får da vite at babyen og mammaen allerede er kommet til foreldrene mine, og jeg innser at jeg ikke kommer til å rekke dit før de er dratt. Hele uken har jeg gledet meg til å treffe babyen! Jeg faller helt sammen. Etter babybesøket skulle jeg spist middag sammen med mamma og pappa, noe jeg ikke har gjort på kjempelenge, men også den planen går i dass. Jeg sitter i bilen på parkeringsplassen utfor stallen og gråter så jeg hulker. Hele verden er gått i stå for meg. Jeg får tatt meg sammen såpass at jeg klarer kjøre meg selv hjem, hvor jeg legger meg på gulvet og hulker enda mer så snart jeg kommer meg inn døra.