En kropp i ustand

Det viktigste for meg er å ha en kropp som fungerer. Hele veien (fra sykelig undervektig til innenfor «normalen») har jeg bevisst prøvd å ha mer fokus på at kroppen skal være sunn og frisk og fungere, enn på hva den veier. Vekt er ikke viktig, så lenge man holder seg innenfor «normalen». Og det gjør jeg nå. Det har jeg gjort i nesten to år. Likevel sliter kroppen. Det har den gjort helt siden jeg ble normalvektig. Før det også, selvsagt, bare at da hadde den jo en god grunn.

Jeg har mye vondt, i skuldre, nakke og rygg. Noen perioder går det litt bedre, andre perioder er det veldig ille. Jeg er usikker på hva som utløser det og hva som lindrer det. Noen ganger hjelper det å sove, andre ganger er jeg verre når jeg våkner. Noen ganger kan jeg måkke en av hestenes bokser og få kjempevondt, andre ganger kan jeg måkke tre bokser uten at jeg kjenner noe ubehag. Noen ganger får jeg vondt selv om jeg ikke har gjort noe. Noen ganger kan jeg turne rundt i stallen en hel dag uten å bli noe mer enn normalt sliten. Noen ganger blir jeg smertefri av smertestillende, andre ganger har det ingen effekt.

Kroppen er konstant anspent, og jeg klarer ikke få den til å slappe av selv om jeg forsøker. Jeg klarer ikke «slappe av». Jeg kan sitte i sofaen, men hjernen jobber på høygir, kroppen spenner seg selv og musklene gjør vondt. I perioder har jeg så vondt i skuldrene at jeg ikke kan bruke bh, fordi det ekstra lille trykket bh-stroppene gir er nok til å gjøre meg svimmel og kvalm. Å kjøre bil gir mye smerte i skuldrene. Jeg må prøve å holde bilturene kortere enn 10 minutter, skal jeg kjøre lengre må jeg ta smertestillende.

Det var nok et sjokk for en kropp som hadde vært helt i ro i mange år, å plutselig skulle begynne med både klatring og jobbing i stall. Kanskje var overgangen for brå. Kanskje er dette det difuse ordet «senskader» som følge av hardkjøret kroppen min har vært gjennom. Klatringen har jeg satt på pause, jeg har ikke klatret aktivt siden i vår. Men stallen er jeg i. Over en lang periode har jeg pushet på når jeg egentlig burde tatt det med ro. Alle signalene kroppen har gitt meg om å ta det med ro, de har jeg ikke godtatt. Jeg klarer ikke å være i stallen uten å gjøre noe (det er faktisk ikke mulig!), og jeg klarer heller ikke å ikke være i stallen (for uten stallen så har jeg jo ingenting). Jeg er helt avhengig av å gjøre noe nyttig, å være til hjelp, å bidra der jeg kan, få et konstruktivt utløp for all energien og virketrangen min, og når jeg ikke får gjort noe fornuftig så føler jeg meg så uendelig udugelig og ubrukelig.

Nå har det blitt helt stopp. Jeg burde stoppet opp for lengst, men trodde jo virkelig at det ville løse seg selv, at det ville gå over. Plutselig hjelper verken sterke smertestillende eller betennelsesdempende, som tidligere har hatt god effekt. Jeg har tatt helt pause fra stallen i over en uke; ingen måkking, løfting eller bæring, noe som alene burde gjort meg smertefri, men det har heller ikke hjulpet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Rastløsheten og virketrangen sprenger i meg, og disse følelsene av udugelighet og ubrukelighet vokser noe voldsomt.

Etter et halvt år hos fysioterapaut har jeg ikke blitt noe bedre – faktisk har jeg prestert å bli verre. Det slår meg at kanskje er det ikke kroppen som trenger hjelp, men hodet. Det er som om alt av stress og negative ting som skjer, setter seg fysisk i kroppen min. Alt kaoset som regjerer i hodet mitt, det flyter over, flyter ut i hele kroppen.

I nesten hele mitt liv er det hodet som har holdt meg tilbake - nå er det kroppen som holder meg igjen. «Premien» min for å fokusere på en frisk kropp i stede for vekt, skulle jo være en frisk kropp. Jeg føler meg lurt.