Mental frontkollisjon

Det var mandag og ukens faste ridetime sto for tur. Hun som pleier være instruktør var borte, så en annen skulle instruere på den timen. Jeg er ofte veldig stresset og nervøs før ridetimene. Det er så ille at jeg er helt gelè i hele kroppen, men jeg vet at det går over så snart jeg setter meg opp på Frøya og vi kommer i gang. Sånn var det den mandagen også, og jeg var ekstra nervøs siden jeg ikke hadde ridd for akkurat denne instruktøren før. I stallen er det mange frivillige unge jenter som hjelper til, en av oppgavene deres er å ordne hestene klare til ridetimene. Noen ganger ordner jeg Frøya selv, men denne gangen var jeg usikker på om jeg klarte komme tidlig nok til å strigle henne. Jeg ba derfor jentene om å ha henne klar, men da klokken var fem og jeg kom så var hun verken børstet eller salet på. Timen var allerede i ferd med å begynne, de andre deltagerne var gått inn i hallen med sine hester. Jeg ble bedt om å gjøre Frøya klar raskt, men alt i meg bare låste seg. Det ble for mye, det kjentes ut som jeg holdt på å bli kvelt. Selv om jeg hadde ordnet henne i full fart ville det uansett vært en så dårlig start for meg at stresset ville sitte i meg hele ridetimen, og det er ikke godt for verken meg eller Frøya. Med en voksende klump i halsen sa jeg at jeg fikk heller bare droppe timen da, og så dro jeg igjen. Så snart jeg satt meg inn i bilen kom tårene, jeg klarte ikke tenke, jeg hev etter pusten. Ting hadde bygget seg opp over flere dagen, og dette var dråpen. Alt i meg bare raste. Alt gikk til helvete.

De neste 8 timene var helt forferdelige. Jeg tenkte meg selv inn i en labyrint som jeg ikke kom meg ut av. Klar for å kaste inn håndkle, for det fantes ingen andre alternativer. Det føltes som stallen var et avsluttet kapittel i livet mitt, og med det så ville jeg ikke lengre ha en grunn til å stå opp, ikke lengre ha noe å fylle dagene med. Livet mitt før stallen besto hovedsakelig at selvskading og sulting, og det kan jeg ikke gå tilbake til. Da dør jeg. Stallen er livet mitt, men plutselig kjente jeg på en sterk motstand. Det var ikke lengre en plass jeg ville dra til, ikke lengre en plass jeg ville være i. Den følelsen hadde startet å vokse i meg også før den ridetimen som ikke ble noe av. Etter sommeren er det kommet en ny daglig leder i stallen. Hun er bare helt super, og jeg er kjempeglad for at det ble nettopp hun som tok over, likevel er det jo en stor forandring og det tar tid å bli kjent. Jeg er følsom, altfor følsom. Jeg vet det er meg det står på, ikke henne, men det gjør det ikke noe mindre vanskelig. Jeg kvier meg for å ta opp ting, ene og alene fordi jeg føler meg så jævlig dum. Det er så pinlig å være så skjør og sensitiv. Det er jeg som er problemet og det er urettferdig av meg å plage andre med det. Aller helst burde jeg bare gjøre alle rundt meg en stor tjeneste og grave meg ned. Jeg orker ikke meg selv, og da kan jeg ikke forvente at noen andre skulle orke meg heller.

Når jeg våkner neste morgen tenker jeg at jeg skal gi det hele en siste sjanse, jeg har tross alt ingenting å tape. Jeg bruker hele dagen på å nøste opp i alt som hadde gjort at det hadde bygget seg opp. Fastlegen er første punkt, jeg ringer med en gang legekontoret åpner og får time samme formiddag. Mens jeg venter på at tiden skulle gå, drar jeg innom stallen. Til alt hell får jeg snakke med den nye daglige lederen, og får tatt opp absolutt alt jeg har tenkt på, lurt på, grublet på og kvernet på uten å klare å ta det opp. Hun er forståelsesfull, åpen og ærlig - virkelig helt super. Jeg tror på henne når hun sier at hun ønsker at jeg skal trives i stallen.

Etterpå har jeg legetime, hvor jeg får en «debriefing» etter det som skjedde på de åtte timene hvor det sto på som verst. Som alltid er fastlegen rolig og fornuftig, og hun bekrefter alle de fornuftige tankene jeg jo egentlig har. De siste brikkene faller på plass. Livet føles overkommelig igjen.

På ettermiddagen er jeg nok en gang på plass i stallen. Også i dag er den nye daglige lederen som har rideskolen. Uventet får jeg tilbud om å være med på den siste ridetimen, og jeg griper sjansen. Det er alltid skummelt å ri for en ny instruktør, men det går kjempebra. Jeg får mange gode tilbakemeldinger. De andre jentene i den gruppa er så morsomme og snille, halvparten så gammel som det jeg er men vi kommer likevel godt overens. Det er en sprang-time. Ikke det jeg er mest interessert i, men Frøya er en tøffing og hun gønner på. Det går så bra og er så gøy at jeg kunne grått av glede og lettelse. Instruktøren har ikke sett meg ri på et år og blir positivt overrasket over hvor langt jeg har kommet siden den gang, og det er jo fint å høre.

Livet har plutselig gått fra å føles overkommelig til å faktisk føles helt fantastisk.

Det er skummelt hvor brå og brutale svingningene kan være. Det er jo selvsagt en fin erfaring å se at selv om alt kan rase på et øyeblikk, så trenger det ikke nødvendigvis være så mye som skal til for å rette opp i det. Hadde jeg bare kunnet huske det på nedturene.

Sulten (på livet)

For første gang på flere år skjer det fremgang på matfronten. De siste to årene har det vært mer eller mindre stillstand. Vekten har holdt seg stabil og jeg har fått i meg nok kalorier, men selv om jeg har spist nok så har jeg spist svært begrenset. Jeg har verken turt eller ønsket å utvide «mathorisonten» min. Matlyst har vært mangelvare - men etter at jeg startet opp i stallen igjen i høst har jeg brått fått tilbake matlysten! De siste årene har jeg riktignok hatt dager innimellom hvor jeg har vært litt ekstra sulten, men ikke noe mer. Nå er den plutselig tilbake, for fullt! En stabil, inspirerende, motiverende matlyst. Jeg er SULTEN, jeg vil ha MAT, jeg vil SPISE!

Egentlig er motivasjon et u-ord i min verden. Jeg tror ikke på motivasjon. Det jeg heller går for er «besluttsomhet».

«Motivasjon er ferskvare, sies det. Man må gripe den og bruke den når den kommer. Motivasjon er overvurdert, tenker jeg. Alt for mange tror de er avhengig av motivasjon. At innsats og resultat står (og faller) på motivasjon. Jeg tror det gjelder generelt, men jeg tenker først og fremst i forbindelse med spiseforstyrrelser. Nærmere bestemt recovery (ja, i mangel på et tilsvarende norsk ord bruker jeg fremdeles det engelske ordet). Man kan faktisk ikke vente til man er motivert, og man kan ikke stoppe opp dersom motivasjonen plutselig ikke er like sterk lengre. Den kan ikke være avgjørende, for den er upålitelig og uforutsigbar. 

Motivasjon kan ikke fremprovoseres eller tvinges frem, den kommer og går som den selv vil. Vi har overhodet ingen kontroll over den. Jeg er ambivalent overfor ordet «valg», men et ord jeg liker veldig godt er «besluttsomhet». Besluttsomhet er, i motsetning til motivasjon, noe vi har full kontroll over. Det er ikke noe som er avhengig av tid eller sted eller andre ytre omstendigheter. Jeg har besluttet å gi meg hen til recovery. Innimellom er det hardt, brutalt, grusomt, det gjør vondt og det føles som noe dritt. Akkurat de tingene er faktorer som kan kvele motivasjon, men som ikke kan røre besluttsomhet. Og jeg er fylt til randen av besluttsomhet.» 

-Motivasjon VS besluttsomhet, fra mars 2014

Besluttsomhet – gjør det uansett faen. Gjør det fordi jeg må og ikke gir meg selv noe annet valg. Denne gangen må jeg ikke – jeg VIL!

I mange år har jeg oppført meg som om jeg hatt glutenallergi eller var diabetiker; fantes det noe form for mel eller sukker i et produkt, om enn hvor liten andel det var, skydde jeg det som pesten. Jeg «kunne ikke», det gikk ikke, var ikke mulig. Selv om jeg ønsker så var det ikke et alternativ, ikke realistisk. Jeg var ikke en person som kunne innta slikt som kunne anse som «usunt». Om noe er «usunt» eller ikke kommer heller an på mengden enn på næringsdeklarasjon. Men for meg var det var enten eller. Enten spiste jeg det eller så spiste jeg det ikke. Og jeg spiste det IKKE.

Pizza var en ting jeg hadde hatt lyst på lenge. Pappas hjemmelagde lørdagspizza, med grov bunn og saftig fyll. Den representerer barndom, trygghet, varme og glede. Noen ganger har jeg vært hjemom når pappa har laget pizza til seg selv og mamma. Å kjenne den lukta uten å kunne kjenne smaken, det stikker i hjertet. Jeg vet også hvor inderlig gjerne de skulle ønske jeg kunne være spise sammen med dem. Så når jeg først kjente at jeg brått var klar for noe nytt, så var pizza et naturlig sted å starte. Hvorfor ikke slå på stortromma, liksom?

Pappa var ikke tung å be; han disket opp med vegetarpizza. Mange små pizza, med ikke mindre enn tre forskjellige type bunner, som jeg fikk prøve ut siden jeg ikke har spist brød-lignende saker på mange år og ikke var helt sikker på hvordan magen ville håndtere det. Til min store forbauselse gikk det helt fint. Selv om jeg ikke har spist brød eller lignende så har jeg det siste året spist kornblandingen 4-korn, og jeg regner med at det har vent magen min til den typen karbohydrater. Jeg har vært hjemme på lørdagspizza flere ganger nå. Jeg har eksperimentert litt med mengden jeg spiser også. Vanligvis så er alt jeg spiser nøye oppmålt og telt i både gram og kalorier. Hva vil da skje om jeg spiser «ukontrollert»? Om jeg forspiser meg? Altså ikke som i overspiser på en spiseforstyrret måte, men som i spiser til jeg må kneppe ut buksa, slik de fleste gjør en gang i bland, når de spiser noe ekstra godt. Den første gangen begynte jeg forsiktig, også har jeg spist litt og litt mer for hver gang. Og det har gått HELT FINT! Ja, jeg blir veldig mett, jeg ligger på sofaen etterpå med en mage som stikker litt ekstra ut – og jeg nyter det. Kroppen min reagerer ikke anderledes enn hva en annen kropp ville gjort. Kroppen tåler det. Jeg tåler det!

Det er et stort steg, men skal man først i gang kan det noen ganger være lurt å begynne med nettopp det. At jeg spiser pappas trygge pizza med trygge ingredienser og 100% grov bunn betyr ikke at jeg kommer til å dra på Peppes å spise der (hvertfall ikke med det første). Det betyr heller ikke at jeg kommer til å fortsette å gå hardt ut, og begynne med alt det andre jeg ikke har spist på mange år. Det betyr heller ikke at jeg kommer til å en dag ende opp med et helt normalt kosthold som inneholder litt av alt. Men dette er en slags start, selv om jeg ikke vet hva fortsettelsen er.

Jeg har også tatt noen små steg, ting jeg ikke enda er helt klar for å dele. Men det jeg jobber med er å skjønne at hva jeg spiser/ikke spiser, ikke definerer meg. For det er uansett kun jeg som vet hva jeg spiser. Jeg jobber med å ufarliggjøre mat, matvarer og ingredienser. For mat er tross alt ikke farlig. Dessuten går det mer og mer opp for meg at jeg ikke ønsker å leve i restriksjon resten av livet mitt. Nå er rette tidspunktet til å ta tak i det.

En stor liten seier

Hvert år blir det arrangert et kostymesprang i forbindelse med halloween. Det vil si at rytter og hest kler seg ut, og hopper over hinder i en bestemt rekkefølge. Å være med på noe slikt har aldri vært aktuelt for meg, men likevel lot jeg meg overtale av ei venninne i stallen. Jeg visste ikke hva i alle dager jeg skulle være, jeg er ikke kreativ verken i planlegging eller utførelse, men hun påtok seg oppdraget å planlegge og lage kostyme til både meg og Frøya. Min andre bekymring var om jeg ville klare å lære meg banen, og om Frøya ville samarbeide med meg. Når jeg er stresset blir jeg ufokusert, og ingen hester er interessert i å samarbeide med en ufokusert rytter. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn at hun skal "slå seg vrang" og nekte å høre på meg midt på bana, i en konkurranse som går på tid, foran masse publikummere. Jeg ville fått helt sammenbrudd! Dessuten er det ikke slik at man får vite hvordan bana er i god tid, slik at man kan øve og forberede seg; den er nemlig ikke tilgjengelig for samme morgen som spranget er. Det er lette baner altså, hindrene er til og med nummerert, men for meg som har et stort behov for å forberede meg og vite nøyaktig hvordan ting er/blir, så er det helt uaktuelt! Men så er det slik at det er lov å ha noen som leier hest og rytter gjennom hele bana, og den oppgaven tok venninna mi jammen meg også på seg.

Å sitter på hesten og bare se fin ut, uten å trenge å gjøre noe? Høres greit ut, det!

Lille artigkatta mi ♥

Det var fire klasser; bom på bakken, 20 cm hinder, 40 cm hinder og 70 cm hinder. Vi meldte oss på 20 cm. Det er så lavt at hesten ikke trenger hoppe over, hun må bare løfte litt ekstra på bena når hun går over. Men herregud som jeg gruet meg. Siden jeg visste at noen la ned mye tid og energi i kostymet vårt, så kunne jeg ikke trekke meg, ellers hadde jeg garantert gjort det. Det vanskeligste var kanskje at jeg følte meg så dum som liksom var voksen og skulle ha leier! En ting når man er barn og kanskje ikke er så flink eller har så god kontroll over hesten, men som voksen bør man jo klare seg selv. Jeg hadde jo mine gode grunner, og jeg hadde rett og slett ikke turt å gjøre det på egenhånd, men det føltes likevel flaut. Flere av de andre i stallen spurte meg på forhånd om jeg skulle melde meg på, jeg fortalte at det skulle jeg og passet samtidig på å nevne at jeg skulle ha leier. Jeg fortalte også helt kort hvorfor; at jeg ikke trodde jeg ville klare lære meg banen og at jeg ikke var helt sikker på om Frøya ville samarbeide. Ingen ga inntrykk av at de syntes det var rart eller teit, tvert i mot så hadde de full forståelse for det. Det gjorde meg mye tryggere, selv om jeg visste at mesteparten av tilskuerne ville være helt fremmede mennesker.

Frøya kan være ganske utålmodig innimellom. Hun liker godt å være ute i all slags vær og vind, og kan fort bli lei når hun må stå inne uten at det skjer noe. Den lørdagen ble det en del venting for henne. Jeg var litt bekymret for om hun ville blir masete, men hun var helt fantastisk tålmodig. Hun ble børstet og stelt, fikk manen, panneluggen og halen farget rosa og lilla, pluss glitter i mane og hale. I hennes hale og mitt hår ble det knytt inn remser av skinnende rosa og sølvfarget papir. På bena fikk hun rosa beskyttere, hun bruker vanligvis ikke beskyttere, men hun sa ikke noe om det. Å få et enhjørningshorn i panna var også helt greit, det samme var to svære vinger. Det var masse folk overalt, i alle mulige kostymer, fremmede hester som også var i kostyme - og Frøya mi tok det hele med knusende ro! Hun er jo en fjording, som kanskje er den roligste og mest bedagelige rasen, men jeg er likevel bunnløst imponert over henne.

 

På forhånd var jeg ganske sikker på at jeg kom til å gråte, brekke meg eller svime av da vi skulle til pers, men da jeg kom inn på bana så kjente jeg at dette er mer show og morro enn en konkuranse, og jeg koste meg hele veien! I rolig trav ble vi fint ledet gjennom banen og Frøya fulgte villig etter leieren vår, det var rett og slett GØY. Dessuten kom faktisk mamma og pappa for å se på, og det er jeg kjempeglad for!

Jeg tok noen bilder av Frøya mens vi pyntet henne, men dessverre glemte jeg å få noen til å ta ordentlig bilde av oss i fullt kostyme! Arrangørene tok to bilder av oss ute på bana, heldigvis. Dessverre er ingen av de av hele kostymet, så legger også ut noen blurry bilder venninna mi tok med mobilen sin, så får man et visst inntrykk av kostymen.

Her ser det nesten ut som vi svever avgårde!

Det viktigste for meg var ikke å vinne, men å delta. Målet mitt var å fullføre, that's it. Overraskelsen var derfor stor når jeg fikk beskjed om å komme inn på bana igjen for premieutdelingen etter at 20 cm klassen var ferdig. Og jeg kom på andreplass! Vi var ni stykker i den klassen, de fleste andre var riktignok barn, og kanskje er det litt teit når flere av de ridde på egenhånd mens jeg, en voksen, ble leid... men likevel. Det er helt ubeskrivelig, det er faktisk et av de største øyeblikkene i mitt liv. Dessuten fikk jeg så mange fine tilbakemeldinger både på kostyme og plasseringen. Jeg er fryktelig stolt av Frøya, og av meg selv (om det er lov å si!?).