Mental frontkollisjon

Det var mandag og ukens faste ridetime sto for tur. Hun som pleier være instruktør var borte, så en annen skulle instruere på den timen. Jeg er ofte veldig stresset og nervøs før ridetimene. Det er så ille at jeg er helt gelè i hele kroppen, men jeg vet at det går over så snart jeg setter meg opp på Frøya og vi kommer i gang. Sånn var det den mandagen også, og jeg var ekstra nervøs siden jeg ikke hadde ridd for akkurat denne instruktøren før. I stallen er det mange frivillige unge jenter som hjelper til, en av oppgavene deres er å ordne hestene klare til ridetimene. Noen ganger ordner jeg Frøya selv, men denne gangen var jeg usikker på om jeg klarte komme tidlig nok til å strigle henne. Jeg ba derfor jentene om å ha henne klar, men da klokken var fem og jeg kom så var hun verken børstet eller salet på. Timen var allerede i ferd med å begynne, de andre deltagerne var gått inn i hallen med sine hester. Jeg ble bedt om å gjøre Frøya klar raskt, men alt i meg bare låste seg. Det ble for mye, det kjentes ut som jeg holdt på å bli kvelt. Selv om jeg hadde ordnet henne i full fart ville det uansett vært en så dårlig start for meg at stresset ville sitte i meg hele ridetimen, og det er ikke godt for verken meg eller Frøya. Med en voksende klump i halsen sa jeg at jeg fikk heller bare droppe timen da, og så dro jeg igjen. Så snart jeg satt meg inn i bilen kom tårene, jeg klarte ikke tenke, jeg hev etter pusten. Ting hadde bygget seg opp over flere dagen, og dette var dråpen. Alt i meg bare raste. Alt gikk til helvete.

De neste 8 timene var helt forferdelige. Jeg tenkte meg selv inn i en labyrint som jeg ikke kom meg ut av. Klar for å kaste inn håndkle, for det fantes ingen andre alternativer. Det føltes som stallen var et avsluttet kapittel i livet mitt, og med det så ville jeg ikke lengre ha en grunn til å stå opp, ikke lengre ha noe å fylle dagene med. Livet mitt før stallen besto hovedsakelig at selvskading og sulting, og det kan jeg ikke gå tilbake til. Da dør jeg. Stallen er livet mitt, men plutselig kjente jeg på en sterk motstand. Det var ikke lengre en plass jeg ville dra til, ikke lengre en plass jeg ville være i. Den følelsen hadde startet å vokse i meg også før den ridetimen som ikke ble noe av. Etter sommeren er det kommet en ny daglig leder i stallen. Hun er bare helt super, og jeg er kjempeglad for at det ble nettopp hun som tok over, likevel er det jo en stor forandring og det tar tid å bli kjent. Jeg er følsom, altfor følsom. Jeg vet det er meg det står på, ikke henne, men det gjør det ikke noe mindre vanskelig. Jeg kvier meg for å ta opp ting, ene og alene fordi jeg føler meg så jævlig dum. Det er så pinlig å være så skjør og sensitiv. Det er jeg som er problemet og det er urettferdig av meg å plage andre med det. Aller helst burde jeg bare gjøre alle rundt meg en stor tjeneste og grave meg ned. Jeg orker ikke meg selv, og da kan jeg ikke forvente at noen andre skulle orke meg heller.

Når jeg våkner neste morgen tenker jeg at jeg skal gi det hele en siste sjanse, jeg har tross alt ingenting å tape. Jeg bruker hele dagen på å nøste opp i alt som hadde gjort at det hadde bygget seg opp. Fastlegen er første punkt, jeg ringer med en gang legekontoret åpner og får time samme formiddag. Mens jeg venter på at tiden skulle gå, drar jeg innom stallen. Til alt hell får jeg snakke med den nye daglige lederen, og får tatt opp absolutt alt jeg har tenkt på, lurt på, grublet på og kvernet på uten å klare å ta det opp. Hun er forståelsesfull, åpen og ærlig - virkelig helt super. Jeg tror på henne når hun sier at hun ønsker at jeg skal trives i stallen.

Etterpå har jeg legetime, hvor jeg får en «debriefing» etter det som skjedde på de åtte timene hvor det sto på som verst. Som alltid er fastlegen rolig og fornuftig, og hun bekrefter alle de fornuftige tankene jeg jo egentlig har. De siste brikkene faller på plass. Livet føles overkommelig igjen.

På ettermiddagen er jeg nok en gang på plass i stallen. Også i dag er den nye daglige lederen som har rideskolen. Uventet får jeg tilbud om å være med på den siste ridetimen, og jeg griper sjansen. Det er alltid skummelt å ri for en ny instruktør, men det går kjempebra. Jeg får mange gode tilbakemeldinger. De andre jentene i den gruppa er så morsomme og snille, halvparten så gammel som det jeg er men vi kommer likevel godt overens. Det er en sprang-time. Ikke det jeg er mest interessert i, men Frøya er en tøffing og hun gønner på. Det går så bra og er så gøy at jeg kunne grått av glede og lettelse. Instruktøren har ikke sett meg ri på et år og blir positivt overrasket over hvor langt jeg har kommet siden den gang, og det er jo fint å høre.

Livet har plutselig gått fra å føles overkommelig til å faktisk føles helt fantastisk.

Det er skummelt hvor brå og brutale svingningene kan være. Det er jo selvsagt en fin erfaring å se at selv om alt kan rase på et øyeblikk, så trenger det ikke nødvendigvis være så mye som skal til for å rette opp i det. Hadde jeg bare kunnet huske det på nedturene.