Sulten (på livet)

For første gang på flere år skjer det fremgang på matfronten. De siste to årene har det vært mer eller mindre stillstand. Vekten har holdt seg stabil og jeg har fått i meg nok kalorier, men selv om jeg har spist nok så har jeg spist svært begrenset. Jeg har verken turt eller ønsket å utvide «mathorisonten» min. Matlyst har vært mangelvare - men etter at jeg startet opp i stallen igjen i høst har jeg brått fått tilbake matlysten! De siste årene har jeg riktignok hatt dager innimellom hvor jeg har vært litt ekstra sulten, men ikke noe mer. Nå er den plutselig tilbake, for fullt! En stabil, inspirerende, motiverende matlyst. Jeg er SULTEN, jeg vil ha MAT, jeg vil SPISE!

Egentlig er motivasjon et u-ord i min verden. Jeg tror ikke på motivasjon. Det jeg heller går for er «besluttsomhet».

«Motivasjon er ferskvare, sies det. Man må gripe den og bruke den når den kommer. Motivasjon er overvurdert, tenker jeg. Alt for mange tror de er avhengig av motivasjon. At innsats og resultat står (og faller) på motivasjon. Jeg tror det gjelder generelt, men jeg tenker først og fremst i forbindelse med spiseforstyrrelser. Nærmere bestemt recovery (ja, i mangel på et tilsvarende norsk ord bruker jeg fremdeles det engelske ordet). Man kan faktisk ikke vente til man er motivert, og man kan ikke stoppe opp dersom motivasjonen plutselig ikke er like sterk lengre. Den kan ikke være avgjørende, for den er upålitelig og uforutsigbar. 

Motivasjon kan ikke fremprovoseres eller tvinges frem, den kommer og går som den selv vil. Vi har overhodet ingen kontroll over den. Jeg er ambivalent overfor ordet «valg», men et ord jeg liker veldig godt er «besluttsomhet». Besluttsomhet er, i motsetning til motivasjon, noe vi har full kontroll over. Det er ikke noe som er avhengig av tid eller sted eller andre ytre omstendigheter. Jeg har besluttet å gi meg hen til recovery. Innimellom er det hardt, brutalt, grusomt, det gjør vondt og det føles som noe dritt. Akkurat de tingene er faktorer som kan kvele motivasjon, men som ikke kan røre besluttsomhet. Og jeg er fylt til randen av besluttsomhet.» 

-Motivasjon VS besluttsomhet, fra mars 2014

Besluttsomhet – gjør det uansett faen. Gjør det fordi jeg må og ikke gir meg selv noe annet valg. Denne gangen må jeg ikke – jeg VIL!

I mange år har jeg oppført meg som om jeg hatt glutenallergi eller var diabetiker; fantes det noe form for mel eller sukker i et produkt, om enn hvor liten andel det var, skydde jeg det som pesten. Jeg «kunne ikke», det gikk ikke, var ikke mulig. Selv om jeg ønsker så var det ikke et alternativ, ikke realistisk. Jeg var ikke en person som kunne innta slikt som kunne anse som «usunt». Om noe er «usunt» eller ikke kommer heller an på mengden enn på næringsdeklarasjon. Men for meg var det var enten eller. Enten spiste jeg det eller så spiste jeg det ikke. Og jeg spiste det IKKE.

Pizza var en ting jeg hadde hatt lyst på lenge. Pappas hjemmelagde lørdagspizza, med grov bunn og saftig fyll. Den representerer barndom, trygghet, varme og glede. Noen ganger har jeg vært hjemom når pappa har laget pizza til seg selv og mamma. Å kjenne den lukta uten å kunne kjenne smaken, det stikker i hjertet. Jeg vet også hvor inderlig gjerne de skulle ønske jeg kunne være spise sammen med dem. Så når jeg først kjente at jeg brått var klar for noe nytt, så var pizza et naturlig sted å starte. Hvorfor ikke slå på stortromma, liksom?

Pappa var ikke tung å be; han disket opp med vegetarpizza. Mange små pizza, med ikke mindre enn tre forskjellige type bunner, som jeg fikk prøve ut siden jeg ikke har spist brød-lignende saker på mange år og ikke var helt sikker på hvordan magen ville håndtere det. Til min store forbauselse gikk det helt fint. Selv om jeg ikke har spist brød eller lignende så har jeg det siste året spist kornblandingen 4-korn, og jeg regner med at det har vent magen min til den typen karbohydrater. Jeg har vært hjemme på lørdagspizza flere ganger nå. Jeg har eksperimentert litt med mengden jeg spiser også. Vanligvis så er alt jeg spiser nøye oppmålt og telt i både gram og kalorier. Hva vil da skje om jeg spiser «ukontrollert»? Om jeg forspiser meg? Altså ikke som i overspiser på en spiseforstyrret måte, men som i spiser til jeg må kneppe ut buksa, slik de fleste gjør en gang i bland, når de spiser noe ekstra godt. Den første gangen begynte jeg forsiktig, også har jeg spist litt og litt mer for hver gang. Og det har gått HELT FINT! Ja, jeg blir veldig mett, jeg ligger på sofaen etterpå med en mage som stikker litt ekstra ut – og jeg nyter det. Kroppen min reagerer ikke anderledes enn hva en annen kropp ville gjort. Kroppen tåler det. Jeg tåler det!

Det er et stort steg, men skal man først i gang kan det noen ganger være lurt å begynne med nettopp det. At jeg spiser pappas trygge pizza med trygge ingredienser og 100% grov bunn betyr ikke at jeg kommer til å dra på Peppes å spise der (hvertfall ikke med det første). Det betyr heller ikke at jeg kommer til å fortsette å gå hardt ut, og begynne med alt det andre jeg ikke har spist på mange år. Det betyr heller ikke at jeg kommer til å en dag ende opp med et helt normalt kosthold som inneholder litt av alt. Men dette er en slags start, selv om jeg ikke vet hva fortsettelsen er.

Jeg har også tatt noen små steg, ting jeg ikke enda er helt klar for å dele. Men det jeg jobber med er å skjønne at hva jeg spiser/ikke spiser, ikke definerer meg. For det er uansett kun jeg som vet hva jeg spiser. Jeg jobber med å ufarliggjøre mat, matvarer og ingredienser. For mat er tross alt ikke farlig. Dessuten går det mer og mer opp for meg at jeg ikke ønsker å leve i restriksjon resten av livet mitt. Nå er rette tidspunktet til å ta tak i det.