En stor liten seier

Hvert år blir det arrangert et kostymesprang i forbindelse med halloween. Det vil si at rytter og hest kler seg ut, og hopper over hinder i en bestemt rekkefølge. Å være med på noe slikt har aldri vært aktuelt for meg, men likevel lot jeg meg overtale av ei venninne i stallen. Jeg visste ikke hva i alle dager jeg skulle være, jeg er ikke kreativ verken i planlegging eller utførelse, men hun påtok seg oppdraget å planlegge og lage kostyme til både meg og Frøya. Min andre bekymring var om jeg ville klare å lære meg banen, og om Frøya ville samarbeide med meg. Når jeg er stresset blir jeg ufokusert, og ingen hester er interessert i å samarbeide med en ufokusert rytter. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn at hun skal "slå seg vrang" og nekte å høre på meg midt på bana, i en konkurranse som går på tid, foran masse publikummere. Jeg ville fått helt sammenbrudd! Dessuten er det ikke slik at man får vite hvordan bana er i god tid, slik at man kan øve og forberede seg; den er nemlig ikke tilgjengelig for samme morgen som spranget er. Det er lette baner altså, hindrene er til og med nummerert, men for meg som har et stort behov for å forberede meg og vite nøyaktig hvordan ting er/blir, så er det helt uaktuelt! Men så er det slik at det er lov å ha noen som leier hest og rytter gjennom hele bana, og den oppgaven tok venninna mi jammen meg også på seg.

Å sitter på hesten og bare se fin ut, uten å trenge å gjøre noe? Høres greit ut, det!

Lille artigkatta mi ♥

Det var fire klasser; bom på bakken, 20 cm hinder, 40 cm hinder og 70 cm hinder. Vi meldte oss på 20 cm. Det er så lavt at hesten ikke trenger hoppe over, hun må bare løfte litt ekstra på bena når hun går over. Men herregud som jeg gruet meg. Siden jeg visste at noen la ned mye tid og energi i kostymet vårt, så kunne jeg ikke trekke meg, ellers hadde jeg garantert gjort det. Det vanskeligste var kanskje at jeg følte meg så dum som liksom var voksen og skulle ha leier! En ting når man er barn og kanskje ikke er så flink eller har så god kontroll over hesten, men som voksen bør man jo klare seg selv. Jeg hadde jo mine gode grunner, og jeg hadde rett og slett ikke turt å gjøre det på egenhånd, men det føltes likevel flaut. Flere av de andre i stallen spurte meg på forhånd om jeg skulle melde meg på, jeg fortalte at det skulle jeg og passet samtidig på å nevne at jeg skulle ha leier. Jeg fortalte også helt kort hvorfor; at jeg ikke trodde jeg ville klare lære meg banen og at jeg ikke var helt sikker på om Frøya ville samarbeide. Ingen ga inntrykk av at de syntes det var rart eller teit, tvert i mot så hadde de full forståelse for det. Det gjorde meg mye tryggere, selv om jeg visste at mesteparten av tilskuerne ville være helt fremmede mennesker.

Frøya kan være ganske utålmodig innimellom. Hun liker godt å være ute i all slags vær og vind, og kan fort bli lei når hun må stå inne uten at det skjer noe. Den lørdagen ble det en del venting for henne. Jeg var litt bekymret for om hun ville blir masete, men hun var helt fantastisk tålmodig. Hun ble børstet og stelt, fikk manen, panneluggen og halen farget rosa og lilla, pluss glitter i mane og hale. I hennes hale og mitt hår ble det knytt inn remser av skinnende rosa og sølvfarget papir. På bena fikk hun rosa beskyttere, hun bruker vanligvis ikke beskyttere, men hun sa ikke noe om det. Å få et enhjørningshorn i panna var også helt greit, det samme var to svære vinger. Det var masse folk overalt, i alle mulige kostymer, fremmede hester som også var i kostyme - og Frøya mi tok det hele med knusende ro! Hun er jo en fjording, som kanskje er den roligste og mest bedagelige rasen, men jeg er likevel bunnløst imponert over henne.

 

På forhånd var jeg ganske sikker på at jeg kom til å gråte, brekke meg eller svime av da vi skulle til pers, men da jeg kom inn på bana så kjente jeg at dette er mer show og morro enn en konkuranse, og jeg koste meg hele veien! I rolig trav ble vi fint ledet gjennom banen og Frøya fulgte villig etter leieren vår, det var rett og slett GØY. Dessuten kom faktisk mamma og pappa for å se på, og det er jeg kjempeglad for!

Jeg tok noen bilder av Frøya mens vi pyntet henne, men dessverre glemte jeg å få noen til å ta ordentlig bilde av oss i fullt kostyme! Arrangørene tok to bilder av oss ute på bana, heldigvis. Dessverre er ingen av de av hele kostymet, så legger også ut noen blurry bilder venninna mi tok med mobilen sin, så får man et visst inntrykk av kostymen.

Her ser det nesten ut som vi svever avgårde!

Det viktigste for meg var ikke å vinne, men å delta. Målet mitt var å fullføre, that's it. Overraskelsen var derfor stor når jeg fikk beskjed om å komme inn på bana igjen for premieutdelingen etter at 20 cm klassen var ferdig. Og jeg kom på andreplass! Vi var ni stykker i den klassen, de fleste andre var riktignok barn, og kanskje er det litt teit når flere av de ridde på egenhånd mens jeg, en voksen, ble leid... men likevel. Det er helt ubeskrivelig, det er faktisk et av de største øyeblikkene i mitt liv. Dessuten fikk jeg så mange fine tilbakemeldinger både på kostyme og plasseringen. Jeg er fryktelig stolt av Frøya, og av meg selv (om det er lov å si!?).