Det tåpelige håpet

Til tross for mange lyspunkt, har det på mange måter vært en tung høst. Jeg er sliten, sliten, sliten; ikke på grunn av det jeg gjør, men på grunn av alt jeg tenker og føler. I midten av september fikk jeg være noen dager på KAD (kommunal akutt døgnplass) i noen dager, hvor jeg fikk hvilt meg. Det var gull verdt, og kjenner at det er på tide igjen. Jeg har kjent det en stund nå, men det har vært så mye som har skjedd, spesielt i stallen. Frøya er kanskje ikke helt avhengig av meg, men jeg er helt avhengig av henne. Jeg må se at hun får dekken på seg om natta, at vannbøtta hennes er full, at hun har det bra, at hun får grøten sin, at hun har det fint, at hun er fornøyd, at hun er varm nok, at hun ikke er for varm, osv. Hun har vært dårlig i magen sin, så da følger jeg ekstra nøye med på henne, og da er det ekstra viktig at hun får grøten sin, som skal hjelpe til med å stabilisere magen, og det er ekstra viktig at de forskjellige mengdene er nøyaktige. Når hun er dårlig må hun dessuten vaskes i rumpa hver kveld. Jeg føler allerede at jeg ber andre om hjelp hele tiden, så det sitter langt inne å skulle be om hjelp med både rumpevask og grøt (som dessuten må stå minst en time og svelle, så det er ikke akkurat fort gjort å lage den).

Søndag ettermiddag var jeg så sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ringte legevakta. Sykepleieren i andre enden, ei som ellers er en av de som er tålmodige og snille, var krass mot meg i telefonen. Jeg skjønte ikke hvorfor, det fikk jeg først vite etterpå, men fikk ingen mulighet til å forklare meg. Legen var en av de gode, faktisk den beste av de alle, og jeg fikk både pratet og grått litt. Hun hjalp meg innse at det er bedre for Frøya at jeg er borte noen dager, og så kommer (litt) sterkere tilbake, enn at jeg konstant går rundt på grensen til å krasje fullstendig. Jeg har jo folk jeg kan spørre om grøtlaging og rumpevasking, opptil flere faktisk, det eneste jeg trenger gjøre er faktisk å spørre.

Etter legevakta drar jeg opp i stallen, og den første jeg spør sier seg villig til å ordne med Frøya i noen dager. Jeg forteller også hvorfor; at jeg skal til psykologen neste dag og skal da be om noen dagers innleggelse. Mandags morgen drar jeg opp i stallen igjen, som jeg gjøre hver mandag, for å hjelpe til med hestene. Det blir en kortere dag enn ellers, for jeg har time hos psykolog klokken 13. Jeg får snakket med daglig leder i stallen før jeg drar, forteller at jeg skal be om innleggelse, og ber henne om å møkke boksen til Frøya de dagene jeg blir borte. Så drar jeg hjem og pakker litt, og kjenner at alt er i orden, alt er lagt til rette for at jeg faktisk kan få et par dagers avbrekk uten stress eller dårlig samvittighet.

Dumme, dumme, dumme meg som trodde det ville ordne seg!!

Tidligere har jeg mange ganger fått vært på KAD, men jeg har ikke fått lov til å være der på en lang stund nå. Fastlegen min fikk godsnakket meg inn den gangen i september, før det hadde jeg ikke vært der siden mars. Psykologen min har lenge vært i dialog med sjefen på legevakta for å få til en klar avtale med ordentlige rammer, og det er nesten i boks. Men jeg fikk vite litt om disse rammene, og alt de gjør er å få tilbudet til å virke utrygt.

Det kan lages rammer og retningslinjer, men når alt kommer til alt så er det legen som er på jobb som skal vurdere om jeg får være på KAD. Sjefen på legevakta kan ikke bestemme, det er helt opp til vakthavende lege. Mange leger kjenner meg og er imøtekommende og forståelsesfulle, men ikke alle. Når jeg er så dårlig at jeg må be om å få være på KAD (og da står det faktisk ganske dårlig til!), da tåler jeg faktisk ikke å treffe på en lege jeg må diskutere med, som i verste fall både avviser meg og får meg til å føle meg verre. Jeg tåler ikke engang tenke på mulighet for at det kan skje.

Når jeg er på KAD, så tør jeg verken spise eller drikke noe de har der. Vann og mat har jeg med meg hjemmefra, og har pleid å dra hjem en gang per dag for å hente påfyll. INGEN har NOENGANG sagt til meg at det var et problem at jeg dro ut en tur. Faktisk har jeg ofte blitt oppfordret av sykepleierne til å komme meg litt ut! Men det har visst ikke falt i god jord, får jeg vite NÅ. Når jeg er der, så må jeg være der. Om jeg skal drive å dra hjem og i stallen og diverse så er noe av poenget med å være på KAD borte, visstnok. Det er ikke sånn at jeg har vært å ridd og herjet i stallen (da jeg den ENE av de mange innleggelsene var innom stallen), det var kun for å gi Frøya sin daglige klem og kos. Noen få ganger har jeg vært på avtaler, feks på legekontoret eller lignende, og jeg har da dratt fordi sykepleierne har sagt til meg at det ikke var noe problem at jeg dro på det, tvert i mot. Og å hente mat og vann, det er faktisk en nødvendighet. Jeg har hele tiden blitt møtt med forståelse for at jeg ikke klarer spise eller drikke noe de har der. Jeg vet ikke nøyaktig når synet på hva som var greit og ikke greit forandret seg, men jeg burde fått beskjed!

Og atter en gang blir selvskading et tema. Det har visstnok vært bekymring for at jeg skal skade meg mens jeg er der. Jeg har ALDRI gjort det, og jeg kommer ALDRI til å gjøre det. At jeg ikke skader meg der trenger ikke være en avtale - det er en selvfølge! Igjen tas oppholdet i Stokmarknes opp, da jeg skadet meg selv der mens jeg var innlagt på allmenn-psykiatrisk avdeling i mars. Det var en helt annen plass, en helt annen avdeling, et helt annet sykehus, en helt annen setting, det skjedde basert på en misforståelse, ikke et avtale-brudd (for jeg holder avtalene jeg inngår, nemlig!) - skal det brukes mot meg til evig tid?? Jeg har til og med selv snakket om det med sjefen på legevakta. Frustrert og oppløst i tårer spurte jeg han igjen og igjen om det var pga hendelsen på Stokmarknes at jeg plutselig ikke lengre fikk være på KAD. Han forsikret meg om at det IKKE var derfor, og sa at jeg aldri har gitt han noen grunn til å ikke stole på meg.

Holdningen til sykepleieren på søndag gjør meg også skeptisk, og jeg lurer på om det er sånn at noen av de andre har samme oppfatning som henne? Det hele føles utrygt, og sykepleierne er jo vanligvis de som er den størst tryggheten.

Så da blir det ingen KAD. Og jeg gjorde meg sårbar og sa ting jeg ikke hadde trengt å si til andre i stallen - til ingen nytte. Å skrive om det er en ting, da kan de som vil velge å lese. Å si det face-to-face blir noe helt annet, jeg er redd jeg tvinger på dem informasjon som de kanskje ikke vil ha. Jeg føler meg dum og teit, føler jeg har ropt ulv-ulv, er redd for å bli stemplet som oppmerksomhetssyk, redd for å bli sett på som sytete. Jeg kan være ærlig og åpen direkte med folk, men kun når jeg må. Jeg trodde jeg måtte denne gangen, men tok feil. Vil ta det tilbake, men kan ikke det.

De engang trygge sengene på KAD føles nå fjernere enn de gjorde den perioden jeg ikke fikk være der i det hele tatt.

Og jeg sitter igjen uten noen plan B.