Kontraster – legevakt og stall

Jeg skriver litt mindre for tiden. Det er litt godt det også, å slippe å føle at det er ting inni meg som sprenger på og må ut. Jeg skriver når jeg har lyst, og that's it. Jeg har flere innlegg som er halv-ferdig, som jeg «jobber» med når jeg føler for det, men det er ingenting som haster. Mest av alt lever jeg i nuet, og nyter det. Jeg tilbringer mye tid i stallen, og dermed også mye energi. Når jeg er hjemme, har jeg mest av alt behov for å slappe av og koble av og helst ikke tenke.

Frøya er mer eller mindre hele livet mitt. Jeg bruker det meste av min fysiske og mentale energi på henne. Det er mye som bekymrer meg, mye jeg er usikker på, mye jeg blir frustrert av, samtidig som det er uendelig mye glede og kjærlighet. Jeg blir liksom gladere og gladere i henne, HELE tiden. Aldri hadde jeg trodd man kunne bli så sinnssykt glad i en hest, og at gleden bare vokser og vokser. Jeg er blitt flinkere til å «bruke» de rundt meg i stallen, så jeg slipper bære så mye (heste- og stallrelatert) stress inni meg. Tar det før det spinner ut av kontroll og blir en big deal.

Det er litt mer ro inni meg enn det har vært på en stund nå. Roen blir innimellom avbrutt av legevaktsbesøk, dog er det ikke ofte. Det har så lenge vært sånn at blå tråd og sene kvelder på legevakta føles som en naturlig del av livet. Like naturlig som å dra i stallen 12 timer senere. Det er bare sånn det er. Og det er jo litt absurd.

Men kanskje er jeg på rett vei, når jeg har noe i livet som gjør at hvite frakker og sykehus ikke er det eneste stedet det føles som jeg hører hjemme.