Selvskading skaper balanse

Jeg synes det er vanskelig å forklare min selvskading for andre. Ikke selve skadingen, altså, men hvorfor det skjer. Det er svært sjelden at jeg skader meg i affekt, det er svært sjeldent det skjer på impuls. Jeg skader meg ikke nødvendigvis selv om jeg har hatt en dårlig dag, og jeg kan skade meg selv om jeg har hatt en god dag. Årsaken til at jeg gjør det kommer innenfra, ikke utenfra. Det er meg og mine følelser og tvangstanker det handler om. At jeg skader meg selv er ALDRI en direkte konsekvens av noe noen andre sier eller gjør, og det er viktig at de jeg har rundt meg vet det.

Jeg ser for at jeg sitter på en benk, i et slags tinghus. Alene, i en stor hall, sånn man ofte ser for seg i merkelige drømmer. Jeg venter på en eldre mann i en grå dress som kommer for å levere en dom. Alt jeg gjør er å vente. Hva som gjør at jeg må straffes vet jeg ikke, det er lite jeg kan gjøre for å avverge eller provosere det. Bare det at jeg puster er kanskje galt nok i seg selv.

Når jeg plutselig får dommen, så går det aldri i min favør. Straffen er selvskading. Noen ganger må jeg gjøre det innen 72 timer, andre ganger innen fem dager, andre ganger igjen innen en uke. Jo lengre det er siden sist jeg gjorde det, jo kortere er som regel fristen. Det enkleste er som regel å bare få det overstått så fort som mulig. Å bli straffet retter (midlertidig) opp en slags kronisk ubalanse jeg har i livet mitt, og det er en stor lettelse når jeg er i mer balanse, så lenge det varer.

Jeg venter alltid på en dom, det henger alltid over meg. Rett etter at straffen utført er lettelsen stor, for jeg vet at dersom jeg nylig har skadet meg kan jeg håpe på at det er en stund til neste dom kommer. At jeg får en liten pause, en pust i bakken - men helt sikker kan jeg aldri være. Jeg kan derimot være helt sikker på at det kommer en ny dom, før eller siden. Det er en konstant press som ligger på meg. Jo lengre tid som går, jo mer nervøs blir jeg.

Dersom jeg har en god grunn for at det ikke passer, og jeg argumenterer godt for meg (i tilfeller hvor jeg skal noe viktig og trenger være 100% tilstede både fysisk og psykisk, og derfor ikke kan ta sjansen på komplikasjoner i forbindelse med sårene), så kan jeg få en utsettelse. Men da er det desto mer press på meg for å gjøre det så fort mulighet byr seg.

Jeg må gjøre det. Jeg finner ikke noe bedre ord for å forklare det enn at jeg MÅ. Det er ikke noen andre alternativer. «Kan du ikke bare la være å skade deg da?», nei det kan jeg ikke. Det er jo ikke som om jeg ikke har prøvd å slutte i løpet av de 10+ årene jeg har skadet meg selv. Jeg har forsøkt å «la være», jeg har prøvd å «gjøre noe annet», jeg har prøvd å «tenke på noe annet», jeg har fulgt alle gode råd, jeg føler at jeg har virkelig prøvd alt. Men når alt kommer til alt er faktisk sånn at jeg MÅ gjøre det. Jeg vet ikke hvem som har bestemt det, men jeg har hvertfall ingenting jeg skulle sagt.