Den der komfortsona

Det finnes mange uttrykk om komfortsona; «life begins at the end of your comfort zone», «outside of your comfort zone is where the magic happens», «everything you ever wanted is one step outside your comfort zone», osv. Det finnes ingen positive bilder eller uttrykk som omhandler komfortsona, og det er litt trist. For mange mennesker, i mange tilfeller er det faktisk sant at man må ut av den, men det er ikke slik at det er det ENESTE riktige.

Å innse at jeg ikke MÅ presse meg selv ut av komfortsonen for «å komme noen vei her i livet», det er kanskje det viktigste tanke-verktøyet jeg har lært meg. Jeg skrev et innlegg om dette for to år siden, og deler litt av det igjen (eksemplene jeg kommer med i innlegget er relatert til spiseforstyrrelsen, men denne tankegangen gjelder i mange andre sammenhenger også):

«Mennesker med AS (aspergers) har ofte mindre komfortsone enn mennesker uten AS. For «folk flest» er nøkkelen å presse seg ut av komfortsonen, fordi det da blir alt så mye bedre og friere og magisk og hipp hurra. For mennesker med AS er livet utenfor komfortsonen utrygt, overvelmende og faretruende. Det betyr ikke nødvendigvis at man er dømt til å leve et liv i en komfortsone trangere enn innsiden av en livmor i tiende måned.

Jeg har tidligere presset meg selv langt utover det jeg var komfortabel med, som jeg kjente var helt feil. Jeg ble fortalt at det var (blant annet) spiseforstyrrelsen i meg som gjorde at det kjentes feil ut, og at jeg MÅTTE gjøre det som var «vanlig» og oppføre meg «normalt». At det var den ENESTE måten man kunne bli «frisk» på. Det kan jo stemme, om man bare ser fullstendig bort fra at ikke alle mennesker fungerer på nøyaktig samme måte.

For det som gjør min komfortsone større, er trygghet. Forutsigbarhet. Rutiner, rammer og struktur. Jo tryggere jeg er, jo mer klarer jeg, jo friere blir jeg. Og mer fleksibel. Jo mindre stresset jeg er, jo større blir komfortsonen.

Altså, ved å ikke presse meg selv til å gjøre skumle ting, blir jeg såpass trygg at jeg etterhvert klarer gjøre skumle ting (av fri vilje). Det gjelder alt fra hverdagslige ting, til større ting. Det tar tid å utvide en komfortsone. Mange (tilsynelatende) små ting som over tid må være på plass, for at en generell følelse av tryggheten skal komme og livet skal føles nogen lunde stabil.

Når det feks gjelder spiseforstyrrelsen, lå svaret aldri i å slutte å telle kalorier, spise forskjellige typer mat hver dag, eller flytte rundt på mine fastspikrede spisetider. Etter å ha fått bygget opp denne «generelle følelsen av trygghet» over tid, er det nå ikke noe større problem å spise til andre tider dersom jeg har en avtale som krasjer med spisetiden, eller prøve en ny rett en gang i blant, eller ikke lengre telle hver eneste lille kalori i hver eneste lille ting hver eneste dag. Den største forskjellen er likevel den ingen kan se, nemlig det som foregår inni meg.

Litt struktur og oversikt må jeg få ha, og jeg tenker det er helt innafor så lenge det er jeg som har kontrollen over det, og ikke det som har kontrollen over meg. Alt er ikke bare fryd og gammen, men som alltid - målet er en overkommelig hverdag.»

Realistisk optimisme?

På ene siden har jeg de som er blindt optimistiske, som forteller meg at det kommer til å gå bra, at jeg kommer til å bli frisk, håper jeg jeg blir «bra snart», som ønsker meg «god bedring» (som om jeg lider av noe man kan bli bra av?)! Mennesker som ikke kan så mye om aspergers eller de tingene jeg sliter med, mennesker som ikke har den faglige kunnskapen eller erfaring med det. Det er ment godt, jeg vet jo det, men jeg kan ikke tro og håpe på at jeg skal bli «frisk», for det er det ikke mulig for meg å bli. Det er vanskelig at andre skal gå rundt og håpe og vente på at jeg skal bli frisk, for det er urealistisk. Jeg kommer bare til å skuffe dem.

På den andre siden er det fagfolka, helsepersonell, både i og utenfor behandlingsteamet mitt, som stempler meg som «kronisk», som har deprimerende lite tro på hva jeg kan klare, som forventer at jeg skal falle, som regner med at det kommer til å gå nedover igjen på et eller flere områder. Som ikke engang tenker tanken på at det finnes en mulighet for at jeg ikke skal skade meg selv. Vi jobber ikke med å få meg «frisk», det har vi ikke gjort på mange år nå. Målet er hele tiden å stabilisere og tilrettelegge. Jo mer forutsigbart og avklart ting er, jo mildere er symptomene. Og det er bra, og det er vel sånn det må være, men kan vi ikke tillate oss å ha litt TRO, og se litt LYST på fremtiden min?

For meg er ting veldig enten-eller. Jeg foretrekker at det er slik, men for en gangs skyld så skulle jeg ønske det ikke var så sort-hvit. Det går ikke an å se bare en side. Akkurat her trenger jeg en mellomting. Realistisk optimisme.

Det er som å være født med bare en fot. Den kommer aldri til å gro ut, men jeg kan få en kunstig fot. På den ene siden gjør det at jeg utad kan se helt normal ut, og ved hjelp at også andre hjelpermidler, kan jeg leve et tilnærmet normalt liv. På den andre siden er det likevel noe som er annerledes, og det kommer det alltid til å være.

Når alt blir svart

Det er HELT absurd hvor glad jeg er i ponnien. Hesten min. Hun er ikke min, egentlig, men uten å nøle kaller jeg henne min. Det er jeg som har henne, jeg som rir henne, jeg som steller henne, jeg som kjøper dekken og grimer og alle småting hun trenger. Jeg som hver kveld vasker rumpe, lår og bein i periodene hun er ekstra dårlig i magen sin. Jeg som nesten bekymrer på meg magesår, fordi jeg er så redd hun ikke skal ha det bra. Jeg som gjør alt i min makt for at akkurat hun skal ha det så bra som overhode mulig. Jeg som elsker henne av hele mitt hjerte, elsker henne mer enn noe annet. Hun er MIN.

Jeg føler at jeg får bedre og bedre kontakt med henne, og båndet mellom oss blir sterkere og sterkere. Hun reagerer annerledes på meg enn hun gjorde i starten, jeg er ikke lengre i tvil om at hun kjenner meg igjen og vet hvem jeg er. Når jeg rir kan jeg ofte kjenne hva hun tenker og hva hun pønsker på, jeg kjenner bevegelsene henne, og er komfortabel og trygg. Jeg har prøvd å ri andre hester innimellom, og da er det plutselig som om jeg ikke kan ri, jeg må holde meg fast i salen og har dårlig balanse og får ikke til noe som helst. Man lærer mye av å ri forskjellige hester, men jeg rir ikke for å lære, jeg rir for å ri Frøya. Jeg vil bare ri henne, vil bare være med henne. Sammen blir vi bedre, begge to. På samme måte som noen hester kalles en "enmannshest", er jeg et "enhestmenneske".

Og helt uten å vite det om det selv, gjør hun uendelig mye for meg. Jeg har det veldig tungt til tider. I noen øyeblikk låser det seg helt for meg og alt er så mørkt at jeg vil bare dø, jeg klarer ikke mer, jeg vil ikke mer. Men jeg kan ikke, så det jeg vil da er å skade meg selv alvorlig, skade meg så mye jeg overhode klarer, lemleste meg selv fullstendig, til jeg er nærmere døden enn livet. Da er det èn eneste ting som stopper meg, og det er tanken på Frøya. Jeg må være hos henne, jeg må være der for henne, jeg klarer ikke tanken på å ikke kunne ta vare på henne, ikke et eneste sekund.

Selvskading skaper balanse

Jeg synes det er vanskelig å forklare min selvskading for andre. Ikke selve skadingen, altså, men hvorfor det skjer. Det er svært sjelden at jeg skader meg i affekt, det er svært sjeldent det skjer på impuls. Jeg skader meg ikke nødvendigvis selv om jeg har hatt en dårlig dag, og jeg kan skade meg selv om jeg har hatt en god dag. Årsaken til at jeg gjør det kommer innenfra, ikke utenfra. Det er meg og mine følelser og tvangstanker det handler om. At jeg skader meg selv er ALDRI en direkte konsekvens av noe noen andre sier eller gjør, og det er viktig at de jeg har rundt meg vet det.

Jeg ser for at jeg sitter på en benk, i et slags tinghus. Alene, i en stor hall, sånn man ofte ser for seg i merkelige drømmer. Jeg venter på en eldre mann i en grå dress som kommer for å levere en dom. Alt jeg gjør er å vente. Hva som gjør at jeg må straffes vet jeg ikke, det er lite jeg kan gjøre for å avverge eller provosere det. Bare det at jeg puster er kanskje galt nok i seg selv.

Når jeg plutselig får dommen, så går det aldri i min favør. Straffen er selvskading. Noen ganger må jeg gjøre det innen 72 timer, andre ganger innen fem dager, andre ganger igjen innen en uke. Jo lengre det er siden sist jeg gjorde det, jo kortere er som regel fristen. Det enkleste er som regel å bare få det overstått så fort som mulig. Å bli straffet retter (midlertidig) opp en slags kronisk ubalanse jeg har i livet mitt, og det er en stor lettelse når jeg er i mer balanse, så lenge det varer.

Jeg venter alltid på en dom, det henger alltid over meg. Rett etter at straffen utført er lettelsen stor, for jeg vet at dersom jeg nylig har skadet meg kan jeg håpe på at det er en stund til neste dom kommer. At jeg får en liten pause, en pust i bakken - men helt sikker kan jeg aldri være. Jeg kan derimot være helt sikker på at det kommer en ny dom, før eller siden. Det er en konstant press som ligger på meg. Jo lengre tid som går, jo mer nervøs blir jeg.

Dersom jeg har en god grunn for at det ikke passer, og jeg argumenterer godt for meg (i tilfeller hvor jeg skal noe viktig og trenger være 100% tilstede både fysisk og psykisk, og derfor ikke kan ta sjansen på komplikasjoner i forbindelse med sårene), så kan jeg få en utsettelse. Men da er det desto mer press på meg for å gjøre det så fort mulighet byr seg.

Jeg må gjøre det. Jeg finner ikke noe bedre ord for å forklare det enn at jeg MÅ. Det er ikke noen andre alternativer. «Kan du ikke bare la være å skade deg da?», nei det kan jeg ikke. Det er jo ikke som om jeg ikke har prøvd å slutte i løpet av de 10+ årene jeg har skadet meg selv. Jeg har forsøkt å «la være», jeg har prøvd å «gjøre noe annet», jeg har prøvd å «tenke på noe annet», jeg har fulgt alle gode råd, jeg føler at jeg har virkelig prøvd alt. Men når alt kommer til alt er faktisk sånn at jeg MÅ gjøre det. Jeg vet ikke hvem som har bestemt det, men jeg har hvertfall ingenting jeg skulle sagt.