Realistisk optimisme?

På ene siden har jeg de som er blindt optimistiske, som forteller meg at det kommer til å gå bra, at jeg kommer til å bli frisk, håper jeg jeg blir «bra snart», som ønsker meg «god bedring» (som om jeg lider av noe man kan bli bra av?)! Mennesker som ikke kan så mye om aspergers eller de tingene jeg sliter med, mennesker som ikke har den faglige kunnskapen eller erfaring med det. Det er ment godt, jeg vet jo det, men jeg kan ikke tro og håpe på at jeg skal bli «frisk», for det er det ikke mulig for meg å bli. Det er vanskelig at andre skal gå rundt og håpe og vente på at jeg skal bli frisk, for det er urealistisk. Jeg kommer bare til å skuffe dem.

På den andre siden er det fagfolka, helsepersonell, både i og utenfor behandlingsteamet mitt, som stempler meg som «kronisk», som har deprimerende lite tro på hva jeg kan klare, som forventer at jeg skal falle, som regner med at det kommer til å gå nedover igjen på et eller flere områder. Som ikke engang tenker tanken på at det finnes en mulighet for at jeg ikke skal skade meg selv. Vi jobber ikke med å få meg «frisk», det har vi ikke gjort på mange år nå. Målet er hele tiden å stabilisere og tilrettelegge. Jo mer forutsigbart og avklart ting er, jo mildere er symptomene. Og det er bra, og det er vel sånn det må være, men kan vi ikke tillate oss å ha litt TRO, og se litt LYST på fremtiden min?

For meg er ting veldig enten-eller. Jeg foretrekker at det er slik, men for en gangs skyld så skulle jeg ønske det ikke var så sort-hvit. Det går ikke an å se bare en side. Akkurat her trenger jeg en mellomting. Realistisk optimisme.

Det er som å være født med bare en fot. Den kommer aldri til å gro ut, men jeg kan få en kunstig fot. På den ene siden gjør det at jeg utad kan se helt normal ut, og ved hjelp at også andre hjelpermidler, kan jeg leve et tilnærmet normalt liv. På den andre siden er det likevel noe som er annerledes, og det kommer det alltid til å være.