Når alt blir svart

Det er HELT absurd hvor glad jeg er i ponnien. Hesten min. Hun er ikke min, egentlig, men uten å nøle kaller jeg henne min. Det er jeg som har henne, jeg som rir henne, jeg som steller henne, jeg som kjøper dekken og grimer og alle småting hun trenger. Jeg som hver kveld vasker rumpe, lår og bein i periodene hun er ekstra dårlig i magen sin. Jeg som nesten bekymrer på meg magesår, fordi jeg er så redd hun ikke skal ha det bra. Jeg som gjør alt i min makt for at akkurat hun skal ha det så bra som overhode mulig. Jeg som elsker henne av hele mitt hjerte, elsker henne mer enn noe annet. Hun er MIN.

Jeg føler at jeg får bedre og bedre kontakt med henne, og båndet mellom oss blir sterkere og sterkere. Hun reagerer annerledes på meg enn hun gjorde i starten, jeg er ikke lengre i tvil om at hun kjenner meg igjen og vet hvem jeg er. Når jeg rir kan jeg ofte kjenne hva hun tenker og hva hun pønsker på, jeg kjenner bevegelsene henne, og er komfortabel og trygg. Jeg har prøvd å ri andre hester innimellom, og da er det plutselig som om jeg ikke kan ri, jeg må holde meg fast i salen og har dårlig balanse og får ikke til noe som helst. Man lærer mye av å ri forskjellige hester, men jeg rir ikke for å lære, jeg rir for å ri Frøya. Jeg vil bare ri henne, vil bare være med henne. Sammen blir vi bedre, begge to. På samme måte som noen hester kalles en "enmannshest", er jeg et "enhestmenneske".

Og helt uten å vite det om det selv, gjør hun uendelig mye for meg. Jeg har det veldig tungt til tider. I noen øyeblikk låser det seg helt for meg og alt er så mørkt at jeg vil bare dø, jeg klarer ikke mer, jeg vil ikke mer. Men jeg kan ikke, så det jeg vil da er å skade meg selv alvorlig, skade meg så mye jeg overhode klarer, lemleste meg selv fullstendig, til jeg er nærmere døden enn livet. Da er det èn eneste ting som stopper meg, og det er tanken på Frøya. Jeg må være hos henne, jeg må være der for henne, jeg klarer ikke tanken på å ikke kunne ta vare på henne, ikke et eneste sekund.