Og jeg knuses, igjen og igjen

Jeg liker godt å være alene, men noen ganger møter jeg noen som gjør at ønsket mitt om å være alene opphører fullstendig. Jeg vil bare være sammen med vedkommende, hele tiden. Det er ikke snakk om forelskelse eller noe som helst i den retningen, men noe annet.

Det er flaut å fortelle om det, men det er slik det er. Jeg kan huske lettelsen jeg kjente da jeg leste om noen andre som også hadde det sånn, at det faktisk ikke er uvanlig at aspergere har det sånn, så jeg vet det finnes flere. Det er vel typisk for aspergere å bli opphengt i ting, og det gjelder ikke bare ting, men også mennesker. Når jeg finner noen jeg «klikker» med, så ønsker jeg at å være med dem hele tiden. Ønsker at vi kunne vært sammen hele dagen hver dag hele tiden. Aller helst skulle jeg vært et dovendyr som hang fast på ryggen slik at jeg kunne vært tett inntil og sammen med vedkommende konstant. Jeg ønsker så inderlig at noen skal føle det samme for meg, men jeg skjønner at ingen gjør det. Mine følelser for andre er alltid sterkere enn deres følelser for meg. Jeg vet (heldigvis) hvordan jeg selv er og jeg skjønner at de aller aller aller fleste ikke er slik. Jeg har forståelse for at de aller fleste har mange venner og mange bekjente og mange å forholde seg til og mange forskjellige ting å gjøre i livet sitt som feks jobb og familie og hobbyer, og i den virkelige verden er det sånn det må være.

Jeg føler for intenst og for mye, men jeg vet at jeg er sånn og jeg klarer dempe det – tror jeg – hvertfall så godt det lar seg gjøre. Men ønsket og tankene er der og det gjør så vondt. Jeg skjuler det, svelger det unna, tar meg sammen, hver gang det skjer. Og jeg knuses, igjen og igjen og igjen.