Øyeblikk #27 (dette vil jeg aldri glemme)

Det er tirsdag og turdag, men av alle pasientene på avdelingen er det kun jeg som har lyst å være med. Dermed får jeg bestemme hvor turen går. Valget mitt faller på Teigan-dalen. Man kan gå tur rundt selve vannet, og det er strålende badeforhold. Jeg hater å bade, og har ikke badet på minst 6 år, men da jeg var her for noen dager siden så vasset jeg, og kjente for første gang på alle disse årene at jeg har faktisk lyst å bade. Ikke hvor som helst, men akkurat der. Denne plassen er svært spesiell for meg. Pappa er fra området, og vi har vært mye på besøk her i min barndom. Jeg har gode minner herfra. I dag ble det enda flere gode minner.

Som en prikk over i-en er det en av mine absolutt favoritter av miljøpersonalet som er med meg. En skikkelig herlig dansk jente som jobber her nå i ferien. Jeg har generelt sansen for dansker. Hun er oppmerksom og ærlig, har god humor. Studerer idrett hjemme i Danmark, men er av den typen som har et naturlig lag med mennesker. Hun er pedagogisk og intelligent. Jeg kommer så godt overens med henne, og det skjærer meg i hjertet at jeg sannsynligvis aldri får se henne igjen etter denne innleggelsen, men jeg er likevel glad for å få bli litt kjent med henne. Jeg setter pris på den tiden og de stundene jeg får sammen med henne.

Teigan!

Vi går rundt vannet først, tar det med ro, tar pauser, nyter været og utsikten, snakker om både de store og de små ting. Litt alvor, litt tull og tøys. Det er godt å ha henne «for meg selv». Vi har det ikke travelt, ingenting haster, ingenting venter.

Hun liker å bade, er litt mer ivrig og herdig enn meg. Når jeg står med vann til hoftene mens jeg kjenner at jeg er i ferd med å fryse i hjel og aldri i verden kommer lengre enn dette, har hun allerede dukket under. Det er så kaldt at jeg nesten ser livet mitt passere i revy. Hun strekker ut en hånd til meg, for å motivere meg. Jeg tar den. Tidligere på turen snakket vi om dette med å gå fra tanke til handling, og nå minner hun meg på nettopp det, på en humoristisk måte. Så teller hun sakte ned fra ti mens hun kommer med entusiastiske heia-rop mellom hvert eneste tall, og det funker. Når hun kommer til 1, så legger jeg med forover og tar tre svømmetak.

Etter det verste sjokket har lagt seg så kjenner jeg hvor deilig det er. Det er faktisk mer behagelig å være nedi vannet enn i luften. Selv etter at hun er gått opp for å tørke seg, fortsette jeg å svømme frem og tilbake, i sikkert 10 minutter. Kroppen er så sjokkskadet at jeg knapt klarer trekke pusten der jeg flyter, men jeg nyter det, herregud som jeg nyter det!

Dette kommer jeg aldri til å glemme.