Opp i høyden

Jeg har nå kommet hjem etter innleggelsen og har mye å dele, må bare få det hele litt på avstand først. Kanskje kommer det litt og litt, etterhvert. I mellomtiden deler jeg andre ting. Fine ting. Gode ting. Jeg er fryktelig rastløs, men forsøker bruke rastløsheten på noe konstruktivt.

En uke inn i innleggelsen fant jeg ut at det gikk an å gå opp på heia oppfor sykehuset. Jeg hadde sett på heia tidligere og tenke det var en lang, tung og uoverkommelig tur, men en dag ga jeg det et forsøk, og kom meg helt opp på «toppen». Storheia, 504 meter over havet. Ikke akkurat en fjelltopp, men en god tur litt opp i høyden. I løpet av de neste sju dagene hadde jeg ytterligere fire turer opp dit, og jeg kjente effekten. Ikke fysisk, men psykisk. Det var som om vinden bare blåste rett gjennom hodet mitt og luftet ut der inne, noe som virkelig trengtes. Mye god terapi lå i de turene opp. Jeg ble såpass gira at jeg faktisk gikk til anskaffelse av en liten ryggsekk for å kunne ha med vann, energibar og litt ekstra tøy på tur, til tross for at jeg hater ryggsekker og vanligvis får smerter i skuldrene av de. Ryggsekken jeg kjøpte var en ganske god en og er som en drøm å ha på ryggen, også dette ga vann på mølla! Jeg oppdaget dessuten at den fysiske formen min slettes ikke var så ille som jeg trodde, og da ble det plutselig en mindre ting som stoppet meg i å forsøke meg på et fjell. Den ene tingen var nok til å tippe vektskåle og jeg kjente at dette har jeg lyst å utforske mer.

Lofoten (tror jeg)!

Ikke så veldig høyt men likevel nok til store snøflekker i juli!

Jeg har aldri brydd meg om fjell, har unngått oppoverbakker så langt det lot seg gjøre. Lofoten er full av vakre fjell, men jeg har aldri egentlig løftet blikket. Jeg har aldri gått på noe fjelltopp. På turen hjem fra innleggelsen kjørte vi «Lofast», og alle fjelltoppene det eneste jeg tittet på. Satt med mobilen og søkte opp navn, høyde, tid, vanskelighetsgrad.

Siden jeg som sagt ikke har vært på noe fjell hjemme, tenkte jeg at jeg liksågodt kan gå maksimalt hardt ut og starte med øyas høyeste topp; Himmeltinden på 930 moh.

På fredag, under 24 timer etter at jeg hadde kommet hjem startet turen opp. Det var en usedvanlig varm dag, steiksol hele veien. Jeg som ikke tåler varme så veldig godt, blir ofte daff og uvel. Det var svært bratt og bare opp-opp-opp hele veien, på glatt grus. Jeg hadde ikke akkurat fjellsko, jeg trodde gode joggesko var godt nok men skjønte fort ulempen med at de er flate under! I det hele tatt var det en oppskrift på katastrofe. Jeg var i det lengste i tvil, og kjente at det var både skumlere og tyngre enn jeg hadde forventet. Men det gikk!

Venninna mi som jeg gikk med var flink å motivere, og vi hadde det gøy. Stemning var god hele veien opp, med mye latter mens vi innimellom hev etter pusten, og det var utvilsomt en avgjørende faktor. 2 timer opp i rolig tempo med små pauser, en god pause på toppen, og halvannen time ned. Det var ikke verre enn at jeg godt kan tenke meg å gjøre det igjen! Ingen gangsperre eller ømme bein, enda en bekreftelse på at kroppen er i ok form, og det gir meg enda mer motivasjon til å fortsette. Lørdag kjøpte jeg meg nye fjellsko. Jeg er klar!