Livet blir ikke lettere - men man blir sterkere!

Innleggelsen jeg kom hjem fra for nesten to uker siden, var årets tredje. Psykologen jeg hadde de første to gangene jobber ikke der lengre, så nå er det en ny jeg skal forholde meg til. Jeg fikk møtt og snakket med henne èn gang ved forrige innleggelse, for at overgangen skulle bli enklere. På svært mange måter ønsker jeg at jeg kunne fått fortsatt med hun jeg har hatt tidligere, men etter å ha tenkt litt på det så har jeg kommet frem til at jeg møtte henne på rett tidspunkt, og at vi avsluttet på rett tidspunkt.

Mine seks uker hjemme var seks gode uker. Jeg har gjort mye bra og kommet langt på mange områder. Jeg har hatt det fint! Kanskje ikke stand-fint, men fint til meg å være. Og det bekymret meg litt under innleggelsen; hva om de skulle mene at jeg var i for god form til å være der? Hva om de sendte meg hjem igjen? På vår andre time valgte jeg å lufte dette for psykologen. Hun forsikret meg om at det ikke var tilfelle, og at vi forholder oss til de avtaler som er gjort ang planlagte innleggelser denne høsten og vinteren. Det er mange ting å jobbe med, og fokuset nå er å gjøre meg tryggere og sterkere, lære meg å håndtere følelser, finne balanse, og forebygge mest mulig for å forhindre at det blir skikkelig ille igjen.

Denne innleggelsen var min første innleggelse hvor alt ikke bare var kaos og smerter. Vi hadde en gylden mulighet til å faktisk jobbe med ting, i stede for å hovedsakelig bedrive brannslukking. Selv om det fortsatt er vanskelig, er det betydelig mye enklere å tenke over ting og jobbe med ting når jeg ikke må bruke mesteparten av energien min på å samtidig holde hodet over vann. «Man skal øve til krig i fredstid», var et strålende uttrykk denne nye psykologen brukte. Det tar jo litt tid å bli kjent, og jeg følte mange ganger at det ble misforståelser eller at jeg ikke fikk til å forklare hva jeg mente, men jeg fikk tatt det opp med henne på siste timen, så da har jeg et enda bedre utgangspunkt ved neste innleggelse. Hun er god og jeg liker henne.

Jeg tenker at jeg trenger støtte og oppfølging enda en liten stund til. Trenger stabilitet, forutsigbarhet, et trygt holdepunkt. Jeg er på rett vei, men er i en sårbar fase, og har behov for faste rammer rundt meg. Det er tross alt kun i underkant av 3 mnd siden jeg tenkte at mitt eneste alternativ var å ta livet av meg. Nå går bedre enn det har gjort på lenge, og det som da går an er å bygge videre på det som er bra. Det er fremdeles en del ting å ta tak i, og da er det greit å gjøre det nå i stede for å vente til ting går dårlig.

Personalet ved avdelingen har gitt meg så mange gode tilbakemeldinger. Flere av de har jo møtt meg ved tidligere innleggelser, og de kan se en betydelig forskjell. Det er utrolig godt å høre! Kanskje kan det virke uforståelig for noen, men noen ganger kan det være vanskelig at andre sier de ser at det går bra. Litt som når man har gått opp i vekt etter å ha vært alt for tynn, og når folk påpeker det så gjør det vondt, fordi selv om det utad virker som det går bedre så kan det fortsatt være smerter og kaos på innsiden. Det tar en stund før man klarer ta det som et kompliment. Og nå gjør jeg altså det. Mye fordi jeg forsåvidt er enig, jeg klarer å se alt det bra jeg har fått til, og tillater meg å være litt stolt over meg selv og det jeg har fått til så langt. Å få «skryt» av personalet betyr masse. Ei jeg snakket med, sa hun fikk gåsehud da jeg fortalte om alle forandringene som har skjedd siden sist!

Det å «klare meg selv» var en tanke som kom etter forrige innleggelse. Men det var kun det; en tanke. Nå har det blitt til et konkret og sterkt ønske. Jeg kjenner det vokser i meg, tar plass, er en drivkraft. Den store og årelange redselen for å bli kastet ut av spesielisthelsetjenesten, er nå blitt til en stor redsel for å ikke skulle klare meg uten spesialisthelsetjenesten, for det er det jeg nå så innmari sterkt ønsker å gjøre.