Når gnisten kveles

Tidligere i sommer var det noen med forbindelse til stallmiljøet som påpekte at det er lett å se hva jeg føler, at det er lett å se på meg/kroppsspråket mitt når jeg reagerer på noe. Det er jeg klar over at det er, og jeg har aldri prøvd eller sett vitsen med å skjule følelsene mine. Naive meg har tenkt at ærlige reaksjoner er bra? Dumme meg har tenkt at åpenhet er en god ting. Det har, av en eller annen grunn, aldri slått meg at det ikke er det. At det, for andre, kan det bli slitsomt/problematisk/vanskelig å forholde seg til. Det grusomme ordet «krevende» har blitt brukt. Brått innså jeg at min gjennomsiktige sårbarhet er belastende for de jeg har rundt meg.

Så jeg har forsøkt å moderere meg. Holdt mer kjeft, svelget mer unna, glattet mer over mine egne følelser og reaksjoner. Stallen har vært et sted jeg har vært trygg, et fristed. Gradvis ble det sånn at alt jeg sa og alt jeg gjorde på forhånd ble veid på gullvekt. Alt ble nøye gjennomtenkt. Og det tok knekken på meg. Det kvelte gnisten min. Når jeg måttet skru ned og tone ned en så stor del av meg selv, så ble jeg avkoblet, og jeg klarte ikke koble på. Jeg var ikke koblet på det siste halve året, og mistet derfor den entusiasmen, meningen og gleden som stallen pleide gi meg.

Er det verdt det? Jeg vil ikke være en belastning ved å være meg selv. Da er det bedre at jeg ikke er der, er det ikke? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg det siste året har kjent at NÅ orker jeg ikke mer, nå er det nok, grensa mi er nådd. Jeg tenkte også lenge på å bare flytte, langt bort fra det hele, kutte alle bånd til alt og alle. Stallen er hele livet mitt, og jeg kan ikke fortsette å være her uten stallen, så da kan jeg faktisk ikke bli værende.

At jeg er så avkoblet, har dessuten gjort at jeg har liten tålmodighet med hestene. Det er dypt urettferdig overfor dem, for det er jo ikke deres feil at jeg har kort lunte. Men sånn er det, akkurat nå, og jeg kjenner at jeg er lei, jeg vet ikke om det er «lov» å si men jeg er lei hestene, herregud så lei jeg er. Ikke Frøya mi, elskede lille hjertet mitt, men andre hester. Hester som maser, hester som er frekke, hester som løper når jeg skal ha tak i de, hester som legger på ørene til meg, hester som krangler når jeg står midt i mellom de. Jeg vil aller helst la være å forholde meg til de, men er nødt til det.

Jeg har funnet ut at jeg må holde fast, enda litt til. Frøya mi, stjerna mi, sola mi, er jeg overhode ikke klar eller villig til å gi slipp på. Dessuten verken kan eller vil jeg miste de gode og viktige båndene jeg har fått med mange av de andre i stallen (som jeg KAN være 100% meg selv med!). Til å begynne med var hestene grunnen til at jeg elsket stallen. Nylig slo det meg at nå er det menneskene som betyr mest for meg. De tålmodige og forståelsesfulle menneskene, for hver dag som går innser jeg mer og mer hvor stor og viktig rolle de spiller i livet mitt! Nettverket mitt, støttespillerne mine, vennene mine. Jeg stoler sånn på dem og er så glad i dem. En hyggelig stund med dem på slutten av dagen, er som regel nok til å redde hele dagen min. Engasjementet jeg engang hadde er fortsatt fraværende, og det føles ikke som jeg noen gang skal klare å «koble på» igjen, men jeg kan ikke gi slipp.