Når "alt" bare smuldrer opp

Det jeg har fryktet (vel vitende om at det var uunngåelig) har nå skjedd; ting har blitt vanskeligere igjen. Jeg har vært redd for at alt skulle rase, men det har det ikke gjort, jeg har mer en følelse av at det smuldrer opp. Det er ikke like dramatisk, ikke går ikke like raskt, men resultatet er det samme, De siste ukene har vært vanskelig. Jeg har vært sliten og sensitiv. Å være ekstra sliten gjør meg ekstra sensitiv, og når jeg er ekstra sensitiv tåler jeg mindre og blir ekstra sliten. Jeg vet ikke hva som kom først, men det er en ond sirkel. Flere kvelder har jeg grått meg i søvn, flere morgener og ettermiddager har jeg grått i bilen både til og fra stallen. Ikke en forløsende gråt, men en tung og vond en.

Jeg er helt avhengig av struktur, forutsigbarhet og faste rutiner for å fungere. Stress og usikkerhet er mine verste fiender. Det skal dessverre lite til for at jeg blir stresset og usikker. Heldigvis er det også lite som skal til for å roe meg ned igjen, og jeg har mange gode mennesker i livet mitt som hjelper meg med å gjenvinne balanse ♥ At de svarer på et enkelt ja/nei-spørsmål kan være nok til at jeg får samlet meg. Men marginene er innmari knappe. Litt for ofte er jeg uheldig, og det kommer flere stressende ting på rad. Jeg rekker ikke ta unna. Sammen blir de små tingene store og jeg blir overveldet.

Hvordan er det meningen at jeg skal leve når alt knuser meg? Når det ikke skal mer til enn et enkelt ord, et tonefall, en liten handling, et blikk, for å ta fullstendig knekken på meg? Uavhengig om de er rettet til meg eller overhode har noe med meg å gjøre. Jeg er som en svamp og tar det til meg uansett. Ender opp i ruiner over bagateller. Hvordan i all verden skal jeg klarer å ha det sånn?

Jeg tenker veldig mye på hvordan det er for de rundt meg, hvor enormt slitsomt det må være. Ingen vet når det de sier plutselig er feil. Og det trenger ikke å være feil engang, det holder at det blir feil for MEG. Akkurat den dagen. Akkurat det øyeblikket. Jeg vet at ingen vil meg vondt, og tar det hele og fulle ansvaret for mine følelser. Jeg er en byrde, en stor sådan, og det er uutholdelig. Aller helst vil jeg trekke meg vekk, «skåne» alle for å ha meg rundt seg, samtidig det verste jeg kan gjøre når jeg har det slik som dette, er å isolere meg. Balansen mellom det sterke ønsket om å være sammen med, være nær, være en del av noe, og den store redselen for å være en belastning, innpåslitende, plagsom, masete, er umulig å finne.

Ting er ikke vanskelig hele tiden. Noen ganger føler jeg meg overraskende ovenpå, men små detaljer skaper fort store svingninger. Disse jævla svingningene, som i seg selv nesten er nok til å senke meg. Luften går så ut av meg. Og for hver nedtur kveles det lille håpet jeg har om at ting omsider er i ferd med å stabilisere seg, litt etter litt.