Når løsningen på problemet, blir et problem

Les del 1, "Når alt håp er ute, her 

Oppholdet på akuttavdelingen i Bodø var... mildt sagt varierende. Jeg dro dit frivillig, eller det man kan kalle frivillig tvang, for dersom jeg ikke hadde godtatt det så ville det ha blitt fattet et tvangsvedtak, og jeg ville endt opp der uansett.

Behandleren jeg fikk var en meget spesiell type. 20% av tiden virket det som han gav seg fullstendig faen, 20% av tiden virket han forståelsesfull, resterende prosent var han som en ping-pongball mellom de to ytterpunktene. Helt fra starten av kjørte han hardt på med at alt er mitt valg og mitt ansvar. Første time sa han noe i gaten av at det ville være fryktelig synd dersom jeg tok livet at meg, men at det var mitt valg. Og det er jeg forsåvidt helt enig i, vi må alle ta ansvar for oss selv. Men han gjentok det. Mange ganger. Og så gikk han fra å i starten si at «det hadde vært veldig trist/håper du ikke gjør det» men det er mitt eget ansvar/valg, til at han vår tredje time sa at han «verken kan, vil eller gidder forhindre» at jeg tar livet av meg. Ikke bare en gang, men to ganger i løpet av den samtalen.

I tillegg til at hele sulamitten var «mitt valg og mitt ansvar» fikk jeg også høre at «tanker er ikke farlige». Jeg hater det uttrykket. Tanker er ikke farlige i seg selv, greit, men det kan bli skummelt når de blir store og plutselig tar over og man er så desperat og fortvilet at man mister kontrollen. Veien fra tanke til handling er ikke nødvendigvis kort, men når tanker er der over lang tid eller treffer med stor kraft, så er det faktisk sånn at ting kan gå galt.

Jeg sluttet å spise og drikke i Vesterålen, og det ble veldig vanskelig å starte opp igjen. Dette med mat og drikke, det mente psykologen også var mitt ansvar. Og det var jo helt ok for meg. I de første samtalene var han ganske bestemt på at han ikke hadde tenkt å ha noe fokus på det, men at legene sannsynligvis kom til å sette ned foten ift det med drikke. Men etter over en uke uten mat satte legene ned foten der også. En høy, tynn, pen og bestemt overlege på høye hæler ble med på behandlingssamtale den dagen, og hun var ganske klar på at nå gikk det ikke lengre.

Det å stoppe å spise hadde vært en løsning på et problem, men plutselig hadde løsningen blitt et problem. Jeg klarte ikke spise. I mange dager klarte jeg heller ikke å drikke. Ikke fordi jeg ikke ønsket eller ville, men fordi jeg ikke klarte. Det hadde bare stoppet fullstendig opp. Og når det har låst seg så har det låst seg. Det er skummelt, for det føles ikke som jeg har noe kontroll over det selv, det er liksom helt tilfeldig hva som gjør at det løsner igjen. Formen var fryktelig dårlig, men heldigvis løsnet dette med drikking før det gikk for langt. Maten tok det lengre tid med. Personalet satte mat inn på rommet mitt, og følte meg som et lite dyr de prøvde å sette ut mat til i håp om at jeg skulle «bite på».

Etter møtet med overlegen var det ingen kjære mor lengre, og det var jeg forsåvidt enig i. Selv om det ikke nytter å tvinge meg, så likte jeg overlegen og jeg skjønte hva hun sa. Det gjorde at det løsna litt, så jeg klarte å spiste. Men det var samtidig da det virkelig ble vanskelig. For dette med næringsvegringen, det handlet om tvangstanker, ikke om spiseforstyrrelse. Men uansett hvor mye jeg argumenterte for at dette med mat og spising var en ikke-sak, så hjalp det ikke. De hadde stempla meg som spiseforstyrra, og har man først fått det stemplet så hjelper det ikke hva man sier. Da er det nemlig «spiseforstyrrelsen som snakker» uansett hva man sier. Jeg fikk en kostplan, sendt fra spiseenheten i tredje etasje, som jeg måtte følge. Og det... det funker ikke for meg. Å bli tvunget til å følge en standard mal som skal passe for alt og alle og er det eneste svaret, det har aldri hjulpet meg, og kommer aldri til å hjelpe meg. Det som funker, er å få gjøre ting på MIN måte. Og det handler ikke om spiseforstyrrelsen, det handler om aspergersen.

Mange med asperger har et rigid forhold til mat, og noen ganger kan det ende opp med å bli en spiseforstyrrelse, men det lar seg ikke gjøre å presses til å bli helt normal (eller det som kategoriseres som «frisk»). Det handler om å få det på et nivå hvor det er til å leve med og ikke legger en hemning på livet man lever. Jeg har hatt en alvorlig spiseforstyrrelse i mange år, og har nok enda noen trekk igjen, men på min egen måte har jeg klart å fått en normal vekt, en frisk og sunn kropp, jeg er ikke redd for kalorier og har det siste året spist som regel 3000 kalorier eller mer per dag, for å opprettholde en normal vekt og ha det aktivitetsnivået jeg ønsker. 3000 kalorier er 1000 kalorier mer enn det som er anbefalt, men jeg har erfart at det er det jeg har behov for. Hadde jeg hatt en «vanlig» restriktiv spiseforstyrrelse så hadde jeg jo aldri i verden spist mer enn jeg «måtte».

Det er sju år siden sist gang jeg sluttet å spise. Ni år siden sist gang jeg sluttet å både spise og drikke. Jeg hadde aldri tenkt at det skulle skje igjen. Jeg gikk ganske fort ned i vekt, men det hadde nok mest å gjøre med dehydrering. Man mister væske fort når man ikke drikker. Følelsen av å se vekta gå ned ga meg et blaff av gamle følelser. Selv om jeg i utgangspunktet var sånn passelig innenfor normalen, hadde jeg ikke så mye å gå på, og jeg så raskt forandringer på kroppen. Det føltes bra, samtidig som jeg visste at det ikke var rett, og at det ikke var en vei jeg skulle følge igjen. Formen for horribel. I starten så jeg mye på netflix på pc-en. Etterhvert ble jeg så svak at jeg ikke orket se på noe, ikke orket skrive på mobilen, ikke orket noe annet enn å ligge i senga med lyset av og øynene lukket. Det gjorde vondt overalt i kroppen, og det var som om jeg kjente at musklene mine ble spist opp. Jeg tvang meg til å stå opp og dusje, men det å stå i dusjen gjorde meg så sliten at pulsen lå på 120 og jeg pustet og peste som om jeg hadde løpt et maraton. Sånn kan man ikke leve, og jeg bestemte meg for at så snart jeg klarte å begynne å spise igjen så skulle jeg jobbe meg tilbake til den fysiske formen jeg hadde i høst og tidlig vinter.

Frøya mi ♥

I et tidligere innlegg skrev jeg at dette med mat var på tur å bli et problem igjen, men det har fortsatt ikke gått for langt, jeg vet selv hva som må gjøres, og at det er jeg selv som må gjøre det. Jeg bare trengte litt støtte og oppmuntring. Det siste jeg trengte er å bli overkjørt og nærmest umyndiggjort. Det var åpenbart et problem at jeg ikke spiste, men når jeg første kom i gang igjen så var jo det problemet løst. Når jeg klarte å spise så løsnet alt og da var det jo bare å kjøre på. Jeg kjente til og med på sult og matlyst, for første gang på lenge. I fjor høst fikk jeg en skikkelig sleivete kommentar fra et familiemedlem. Det er første gang på mange år at jeg har tatt til meg slike kommentarer, men akkurat den gikk rett inn på et tidspunkt jeg kanskje allerede var ganske sårbar. Fortsatt svir det når jeg tenker på den, men jeg har fått den på armlengdes avstand nå og ønsker ikke å la en utenksom kommentar ødelegge livet mitt. Og det å kjenne på kroppen hvor voldsomt vondt det gjør når kroppen ikke får nok næring, gjør meg enda mer innstilt på å komme på rett kjøl igjen. For egen maskin.

Jeg har prøvet og feilet hele livet mitt for å finne ut hvordan jeg fungerer og hva jeg trenger – og hva jeg ikke trenger og hva som ikke fungerer. All min erfaring sier at det ikke hjelper å pushe seg dersom jeg kjenner at det er noe som sier stopp. Dette med komfortsone, det blir fremstilt som at å gå ut av den er den eneste måte å komme seg noen vei på. Det stemmer ikke i mitt tilfelle. For meg er det slik at å gå ut av komfortsonen gjør meg rett og slett dårlig. Jeg trenger forutsigbarhet, struktur, trygghet. Og dersom jeg får de tingene, så vil min komfortsone utvide seg. Jo tryggere jeg er, jo større blir den. Den erfaringen er kanskje den viktigste jeg har gjort meg.

Når alt håp er ute

Ulempen ved å ikke faktisk poste innleggene når jeg er ferdig med dem, er at ting forandrer seg. Noen ganger gradvis. Andre ganger brått. Innlegget jeg postet i forrige uke ble skrevet i november men situasjonen eskalerte voldsomt mellom november og nå.

I romjula ble jeg innlagt. Til Vesterålen, under en måned etter at jeg kom derfra etter et planlagt opphold. Jeg var kjempe-takknemlig for at de tok i mot meg, det var jeg jammen ikke sikker på om de ville. Men jeg tenkte yes, nå er jeg inne, nå vil jeg få hjelp. Den tanken varte ikke lengre enn frem til innkomstsamtale med legen på avdelingen. Jeg skjønte fort at til tross for at de mot meg på så kort varsel, så anså de ikke situasjonen som spesielt alvorlig. Dagen etter hadde jeg samtale med min faste psykolog på avdelingen. Jeg hadde klart å få ned tankene og følelsene mine på papiret, og fortalte henne alt. At det pleier brenne ut av seg selv på et tidspunkt men denne gangen blir det liksom bare mer og mer flammer. At jeg var fullstendig utslitt, fysisk og psykisk. At terskelen for å tenke at jeg vil dø eller skade meg eller sulte meg, bare ble lavere og lavere. At spisingen var på tur til å bli et problem igjen, selvskadingen var noe jeg ikke klarte å stå i mot lengre. At det bor et monster inni meg som vil at jeg skal dø, og at det eneste jeg kan gjøre for å roe det ned er å sulte/skade (bedre å skade seg enn å dø, vel?). At jeg var i en nedadgående spiral. At jeg var så full av fortvilelse at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. At jeg var på tur å miste håpet.

Jeg føler på ingen måte at jeg ble tatt på alvor. Nesten uansett hva jeg sa så fikk jeg tilbakemelding på at «sånn har det jo vært tidligere». Jeg forsøkte å forklare at det var anderledes nå men kom overhode ingen vei, Selv tenkte jeg at det jeg trengte var tid og rom, mennesker, forutsigbarhet, trygghet, og muligheten til å få hvilt fysisk og psykisk, for å få hodet over vannet. Ting som var vanskelig hjemme ville være de samme når jeg kom hjem igjen, men om jeg fikk mulighet til å komme meg litt mer ovenpå ville jeg kanskje klare å håndtere det bedre. Psykologen informerte meg om at jeg kunne få være der frem til onsdag 2. januar. Det vil si 6 dager. Jeg syntes i utgangspunktet at det var kort, det er ikke nok tid, men det som var vanskeligst å svelge var at datoen hadde blitt bestemt før psykologen engang hadde pratet med meg, Det spilte ikke noen rolle hva jeg sa eller hvordan jeg hadde det – det var den tiden jeg fikk, punktum. Jeg forsøkte å gjøre det beste ut av det, men det vanskelige bare fortsatte å bli enda vanskeligere.

På nyttårsaften toppet det seg fullstendig. Gråtende av bunnløs fortvilelse fortalte jeg at alt jeg ville var å dø, jeg orket ikke mer, jeg gav opp. Vakthavende lege var på avdelingen akkurat da, hun kom en kjapp tur innom og snakket med meg. Jeg fortalte hvordan det var, uten å få noen annen tilbakemelding enn å være ute i miljøet og tenke på noe annet og heller snakke med behandleren min når jeg hadde mulighet til det. Det var helt tydelig at hun ikke tok meg på alvor og hadde helt andre ting å tenke på, selv om jeg påpekte at så ille hadde det aldri vært før.

Det har jo vært vanskelig før, og jeg har følt noen ganger at jeg har stått helt på kanten av stupen. Jeg har da følt en trygghet i det faktum at dersom jeg skulle være på tur til å tippe over, så kunne jeg faktisk be om hjelp, jeg kunne sette ord på det og få den hjelpen jeg trengte. Jeg kunne strekke ut en hånd og noen ville ta den hånda. Det kan til og med kanskje være forebyggende å vite at dersom ting skulle gå skikkelig til helvete, så finnes det et sikkerhetsnett. Og så kom jeg til det punktet, for første gang i mitt liv, og jeg ba om hjelp, jeg åpnet fullstendig opp og vrengte sjela mi men fikk ingenting igjen for det. Og det i seg selv er grusomt ødeleggende; å åpne helt opp, for så å sitte igjen med en følelse at det var forgjeves og man like greit kunne latt være.

Jeg vet at om en pasient snakker om å ta livet sitt, så skal det faktisk tas på alvor og følges opp. Men jeg vet også at det finnes et (slags) unntak; at de som ofte har slike tanker og blir stemplet som «kronisk suicidale», blir møtt på en annen måte enn de som har en nylig oppstått krise. Jeg mistenker at jeg har blitt plassert i gruppe nr 1. Noe som på ingen måte stemmer. Hva kriteriene for kronisk suicidalitet er, vet jeg ikke, men jeg kan ikke gå med på at jeg faller inn under den kategorien. Jeg har hatt en periode før som har vært (nesten) like tung, men det var halvannet år siden. Men det gikk over. Ja, jeg kan i mellomtiden ha hatt tanker om selvmord, noe som trasig nok ikke er uvanlig for folk å ha, men det er stor forskjell på tanker og planer. Jeg tenker at det, i noen tilfeller, nesten blir en lettvint løsning å stemple noen som kronisk *et-eller-annet*, i stede for å hjelpe dem med å komme til bunns i noe som kanskje er stort og tidskrevende.

Etter samtalen med legen kjente jeg at den aller siste gnisten av håp sluktes. Jeg pakket ned alle sakene mine og klærne mine. Miljøkontakten min kom innom meg og trodde jeg hadde tenkt å reise hjem. Det jeg egentlig hadde tenkt var å gå ut i mørket og ikke mer komme tilbake. Jeg hadde gjort mitt beste, jeg hadde prøvd alt jeg kunne, nå var det på tide å legge inn årene. Men dersom jeg ble funnet i tide og tatt med tilbake til avdelingen, var jeg redd de som jobber der ville bli sinte på meg, og redselen var så stort at jeg ikke turte å prøve. I tillegg tenkte jeg at dersom jeg går ut den døra er det ingen vei tilbake. Jeg ønsket ikke å dø uten at noen skulle vite at jeg hadde virkelig prøvd, jeg hadde virkelig gjort alt jeg kunne på egenhånd og når det ikke var nok så hadde jeg bedt om hjelp og lagt alle kortene på bordet. Det kom jeg ingen vei men og det var virkelig ikke noe mer jeg kunne gjøre. Jeg har aldri før følt meg så alene i hele verden.

På et vis kom jeg meg gjennom natta, og da jeg våknet neste dag føltes det ganske likt som kvelden før. Det var forferdelig skremmende å være så sikker på at å dø var det eneste alternativet jeg hadde. Jeg endte opp med å ikke spise eller drikke den dagen, for det å fysisk ikke ha krefter til å gjøre noe var det eneste jeg kunne komme på som ville forhindre meg fra å gjennomføre planen min. Når jeg ble nødt til å ty til så ekstreme midler når jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling, hvordan i alle dager skulle det liksom gå når jeg skulle dra hjem dagen etter?

Det var andre gang jeg var der på akuttopphold. Det var også min andre erfaring med at i krise er ikke det rette plassen for meg å få hjelp. Når jeg har vært der på planlagte opphold og ikke i akutt, så har det vært fint. I krise har det vært, vel, krise. Jeg følte meg ikke tatt på alvor, ikke ivaretatt, ikke trygg. Jeg tror mye ligger i at jeg ikke har forsøkt å ta livet mitt før. Tidligere selvmordsforsøk øker nemlig risikoen betydelig. Men er det virkelig det jeg må gjøre for å bli tatt på alvor? Er det virkelig slik det fungerer?

Ettermiddagen før det som skulle være utskrivelsesdagen, var min favorittkontakt på jobb, for første gang de dagene jeg hadde vært der. Hun er den jeg snakker best og lettest med, og hun er nok en av de som kjenner meg best. Jeg snakket en del med henne, fortalte om alt som hadde skjedd og alt jeg tenkte og følte. Snakket om situasjonen hjemme. Og hun sa noe som jeg virkelig trengte å høre - hun sa at hun skjønte at det er vanskelig. Herregud så gull verdt det kan være å få høre det, i stede for å bli fortalt hva man bør gjøre og at for å bli bedre så «må man ville det selv!». Anerkjennelse på at det er forståelig at ting ikke er greit, liksom. Hun gjentok for meg flere ganger at jeg var nødt til å fortelle behandleren min det som jeg hadde fortalt henne, og hvor viktig det var at jeg gjorde det. Nattevakta som kom på var også ei jeg er veldig glad i og har god kontakt med og som heller ikke hadde vært på jobb den tiden jeg hadde vært der. Jeg fikk en fin prat med henne også. Så jeg fikk to gode prater, og fikk to ganger høre at de beklaget at jeg følte at jeg ikke hadde vært på alvor. Det trengte jeg virkelig å høre. Å si at jeg ikke følte at jeg ble tatt på alvor, var noe av det vanskeligste jeg har gjort. Alt i meg skriker at jeg bare må holde kjeft og være takknemlig for det jeg tross alt får, hvordan våger jeg å be om mer, hvordan våger jeg å være misfornøyd!?

Dagen etter var jeg klar til å dra hjem, og hadde ingen tiltro til at det var noe mer hjelp å få eller at noen ville ta tak i noe mer. Jeg aner ikke hva som gjorde utslaget, men til min store forbauselse så endte jeg opp med å bli sendt til akuttavdeling i Bodø, i stede for hjem.

Les del 2, "Når løsningen på problemet, blir et problem", her 

Mellom døden og livet

Skrevet i november 2018

Det har vært mye denne høsten. En egentlig intetsigende setning; «det har vært mye». Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal si det.

Frøya har fått påvist to sykdommer og det føles som det stadig vekk er noe nytt som feiler henne. Dessuten vil stallen fra november neste år miste en stor del av inntekten, og det er usikkert hvordan det skal løses, hva vi skal gjøre og hva som vil skje. Fremtiden er med andre ord (ekstra) uviss. Det er ikke det at jeg er negativ, jeg tenker heller at jeg er realistisk. Det kan gå bra, men jeg vet at det kan hende at det ikke gjør det. Det vet vi ikke. Det er faktisk ikke alltid at ting ordner seg. Noen ting kan man snakke om og løse opp i, andre ganger kan man ikke gjøre noe fra eller til, man må bare vente og se hva som skjer. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg går og kverner på det, men det ligger der, og jeg kan fysisk kjenne tyngden av det, på skuldrene mine og på brystkassen min. Og der blir det liggende. Og det sliter meg ut. Fysisk og psykisk. Det er ikke den typen slitenhet som «en god natts søvn» (eller to eller tre eller fem eller ti) vil kunne fikse.

Det siste halvannet året har jeg skadet meg selv kun èn gang. Jeg har aldri hatt det så vanskelig som dette før, uten å ha skadet meg. Samtidig har jeg heller aldri før hatt så stort behov for å ikke skade meg. Selv om ønsket er der. Et inderlig ønske, en intens lengsel, en nesten uimotståelig dragning mot en utblåsning, en pause, et pusterom. Jeg vil, men bør ikke, kan ikke, skal ikke. Ikke akkurat nå. Så får vi se hvor lenge «akkurat nå» varer.

I perioder, med ujevne mellomrom, tar håpløsheten overhånd og tankene om døden dukker opp. Livet vil ikke gi slipp på meg, men det vil liksom ikke døden heller. Jeg føler meg fanget. Jeg vil så gjerne ha det bra, og gjør alt jeg kan for å ha det, men tankene og følelsene lar seg ikke alltid styre. Bevisst går jeg inn for, hver eneste dag, å fokusere på det som er bra. Det som jeg får til, det jeg er i stand til. Det jeg har å være takknemlig for. Og det er mye, det er virkelig det. Jeg er ressurssterk, oppegående, jeg har gode folk rundt meg, jeg har mulighet til å gjøre det jeg brenner for. Jeg er HELDIG, på så innmari mange måter. Hvorfor kan det ikke være nok?

Jeg er mye i stallen. «For mye», er det mange som sier. Det er sikkert godt ment, men de skjønner ikke, og jeg kan liksom ikke helt forklare, at alternativet er så mye verre. At jeg er så fyllt til randen av tanker om å skade meg selv at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og akkurat nå er den eneste grunnen til at jeg ikke skader meg, at jeg er i stallen. Og at jeg når jeg kommer hjem fra stallen er så sliten at det eneste jeg orker er å legge meg. Ja, det blir litt for mye, og ja, jeg blir litt for sliten men det er det beste av to «onder», og dette «ondet» kommer det i tillegg så utrolig mye bra ut av. For herregud så mye mestring, glede og lykke jeg også får!

Jeg har både fått og tatt mer ansvar i stallen. Jeg gjør mer og jeg klarer mer, og føles ubeskrivelig godt. Det er mye som er bra. Veldig mye! Jeg har jevnt over aldri hatt det så bra som jeg har det. Føler meg mer voksen. Tryggere. Mye av tiden. Men det svinger. Kontrastene er større enn noen gang før. Jeg har fått det mye bedre enn jeg har hatt det tidligere, men dalene er fremdeles like dype. Frustrasjonen, en nesten konstant følelse av å være overveldet, dårlig samvittighet. Jeg jobber i stallen og hjelper til og har ridetimer og koser meg sammen med barna og hestene og er i de øyeblikkene helt på topp, men i bilen på tur hjem renner tårene i strie strømmer og alt jeg klarer tenke er at jeg ikke fatter hvordan jeg skal holde ut et eneste minutt til. Hvordan kan jeg ha det så jævlig dårlig, når jeg har det så jævlig bra?